Afterworld

Det er mulig jeg er sent ute, men vil gjerne benytte anledningen til å anbefale TV-serien «Afterworld». Det er en omstilling å venne seg til en TV-serie som er mest som en lydbok med ubevegelig datagrafikk som illustrasjon, men serien er så handlingsmettet og fascinerende at det ikke er et problem i det hele tatt.

Serien starter morgenen etter en apokalyptisk hendelse som blir kalt «The Fall», hvor 99 % av menneskene på jorda forsvinner sporløst og resten blir sittende igjen i en verden uten elektrisitet, uten noen som helst anelse om hva som har skjedd. Hovedpersonen, Russel Shoemaker legger ut på langtur tvers over USA for å finne igjen familien sin, og møter stadig nye personer og grupperinger med egne teorier om hva som egentlig foregår, og teoriene spenner fra terrorisme og andre dimensjoner-moro, til teorier om at jorden er en organisme som forsøker å kvitte seg med den skadelige soppen menneskene. Stadig finner han små spor som gir dypere innsikt i hva som har skjedd og gir grunnlag for nye spekulasjoner om hva som vil skje.

Det som fenger slik med serien er at den er mer som et langt referat, hvor hovedpersonen rett og slett summerer opp det som har skjedd uten å dvele ved verken det dramatiske eller de lange reisene. Nøkternt ramser han opp personer han har møtt, og steder han har overnattet, og gisselsituasjoner kan gå over på noen få setninger. På kun en omtrent 20-minutters episode rekker han dermed å gå igjennom mer enn det som skjer en hel sesong på Lost (hehe, jeg liker Lost altså), noe som er perfekt for en kresen og utålmodig seer.

Får meg egentlig til å lure på hvorfor serien ikke ble en stor og dyr satsning istedet for en antakelig ganske billig høytlesning. Men den er absolutt verd å se.

Den går natt til lørdager på TV3 for tida (altså i 20-minutters-episoder), men som du kanskje vet er den også et fenomen på internett, hvor finner den i 2-3-minutters episoder.

The Ron Clark story

The Ron Clark story slutter seg til den etterhvert voksende mengden filmer om spesielt dyktige lærere som hjelper studentene sine til å få motivasjon og evne til å nå langt, gjennom sterkt engasjement og utradisjonelle læremetoder.

Filmen er en sann historie om læreren Ron Clark, som flytter til New York for å jobbe med elever fra fattige nabolag. Elevene er som alltid skeptiske til den nye læreren, vante som de er til at lærerne gir opp rimelig raskt. Men gjennom stadig nye forsøk, og en vilje til å engasjere seg i livene til elevene, lykkes etterhvert Ron i å vinne elevenes tillit og dedikasjon. Men vil det holde når det blir tid for eksamener?

En av de tingene som skiller denne filmen fra filmer som «Dangerous Minds» og «Freedom Writers» er at læreren her er mann, og metodene hans er noe mer autoritære. Han lager regler, og bruker mye tid på å håndheve disse, og på å kjempe mot elevene når de nekter å føye seg. Tanken er antakelig at barn trenger grenser, men det er først når han på alvor involverer seg i livene deres, viser egen interesse for hver og en av dem, og lager læremetoder på deres egne premisser de bryr seg om å følge reglene hans.

Jeg likte filmen veldig godt, men det er litt vanskelig å sette ord på hvorfor. Når det gjelder castingen, likte jeg veldig godt valget av Matthew Perry som Ron Clark, da han er akkurat passe tullete og kjekk. Hanna Hodson er flott i rollen som Shameika, men Meslissa De Sousas Marissa føles egentlig ganske malplassert i filmen. Marissa er en av de første Ron blir kjent med når han kommer til byen, og hun gir ham utløp for frustrasjon og hjelper ham å finner igjen motivasjonen når han ikke vet hva skal skal gjøre. Likevel er historien mellom disse såpåss lite i fokus at den enten får for mye fokus til å være så lite viktig, eller for mye fokus til å være så lite viktig.

Siden filmen handler om den store forandringen i klassen i løpet av tiden Ron er lærer for dem, gjør dette filmen spennende med jevn fremdrift, hvor vi alltid vet hvor veien går. Filmen er også ispedd en god dose humor, noe som samlet gjør at filmen holder på oppmerksomheten så godt som hele tiden.

15 av 20

Noen som kjenner til flere slike filmer?

Ghost Whisperer sesong 1

Ghost Whisperer hadde alle forutsetninger for å bli en skikkelig bra serie, og jeg husker jeg var veldig spent da den ble annonsert på TV Norge. Likevel gjør den alt feil, og ender opp fullstendig ansiktsløs, tynn, og rett og slett kjedelig. Melinda Gordon har vært i stand til å se spøkelser siden hun var veldig liten. Nå er hun nygift, og har flyttet til en liten by ved navn Grandview, hvor hun driver en antikvitetsbutikk. Stadig vekk kommer hun ut for ulykkelige sjeler som enda ikke har gått over til den andre siden, og Melinda må finne ut hva som har skjedd med dem, og hva som forhindrer dem i å krysse over.

Ghost Whisperer er enda et eksempel på en serie som forsøker å gjøre alt etter boka, men rett og slett ikke får det til. Den har inne skrekkaspektet, hvor spøkelset er en typisk hjemsøker i begynnelsen, angivelig fordi det ikke har krefter nok til å si hva det ønsker rett ut, eller fordi det fortsatt er desorientert etter at det døde. Derfor ser det gjerne forferdelig skummelt ut også, og dukker opp på alle slags skumle måter så Miranda skvetter og hopper. Bare at det ikke er skummelt. Kanskje er det fordi Melinda selv ikke er redd, men heller mildt nyskjerrig, kanskje er det laget for et såpass ungt publikum at det er grenser for hvor ekkelt de kan gjøre det, eller kanskje er det rett og slett slik når det er en serie at det er vanskelig å ikke gjenta seg selv.

Episodene har en godt innarbeidet rutine; Melinda oppsøkes av et spøkelse som ikke klarer å gi uttrykk for hva det ønsker. Hun begynner å undersøke og oppdager etterhvert identiteten til spøkelset og konfronterer det med dette. Da blir spøkelset mer normalt å se til og forteller historien sin, gjerne i en litt begrenset versjon. Miranda forsøker å løse problemet, men oppdager at det var noe hun ikke visste som gjør slutten mer overraskende. Kanskje var det ikke selvmord, kanskje var det ikke drap, kanskje ønsker ikke spøkelset tilgivelse, men hevn og så videre.

Og dette kunne jo vært riktig bra. Ikke bare får man et mysterium å løse i hver episode, man får også en real dose grøss og en overraskende slutt i tillegg. Men ikke er det skummelt, og ikke er handlingen overraskende heller. Miranda skjønner alt så utrolig mye senere enn de som ser på (hvem skjønner ikke at et tall på koden 180206 er en dato?), historiene er tynne og sporene ujevnt posjonert ut. Når twisten kommer er det ikke lenger en twist, og belønningen for å ha holdt ut til slutten blir den lange, tårevåte samtalen før spøkelset skal krysse over.

Og for hver nye episode begynner man helt på nytt. Riktignok går det en slags historie på tvers av episodene, men disse har ikke noen drivende faktor, og er rett og slett dagligliv uten dramatikk, som gir liten grunn til å egentlig følge med videre. Karakterene er også flate og kjedelige. Miranda og ektemannen Jim har knapt et karaktertrekk på deling, og forholdet dem i mellom er stillestående sukkersøtt som to modeller tatt ut av en katalog. Dialogene mellom hovedpersonene minner seeren konstant om at det er snakk om mennesker som spiller venner, og later som de har det morsomt sammen.

Høydepunktet i sesongen er de to siste episodene som overraskende nok er bra. Miranda går med en gnagende følelse av at noe kommer til å skje, samtidig som hun møter nedfrosne spøkelser som varsler om en kommende katastrofe. Forfriskende spørsmål om hvordan dette kan henge sammen melder seg, og sesongens siste miutter gir faktisk frysninger. I tillegg dukker en ny skyggekarakter opp, Melindas motstykke, som jobber for å forhindre sjeler i å krysse over. Dette varsler om bedre sesonger senere i serien, og den kan selvsagt tilgis for en treig start hvis den leverer senere.

Engasjerende enkeltepisoder: 1

Plott over flere episoder: 0

Karakterer: 1

Originalitet / plott/ det lille ekstra: 2

Totalt: 4 av 20

The Class

Vanligvis syns jeg ikke det noen vits i å se serier som kuttes midt i sesongen, for slutten er åpen, utilfredsstillende og etterlater en slags bitterhet over å ha blitt lurt til å engasjere seg. For det sier jeg fra starten; den slutter virkelig midt oppe i det, før noe som helst har ordnet seg. Grunnen til at jeg likevel vil skrive om serien, er fordi den faktisk er overraskende god. Den er ikke nødvendigvis så nyskapende, men behersker faktisk den selvironien, sarkasmen og humoren i måten ting sies på, som gjør det nærliggende å sammenlikne den med Friends, som den også deler skaper med.

28 år gamle Ethan vil overraske forloveden sin med et overraskelsesselskap for å feire første gang de møttes. Han samler derfor alle han får tak i som gikk i samme tredjeklasse som dem. Desverre for Ethan er forloveden allerede på full fart ut av forholdet, men heldigvis for dem alle er de i ferd med å få seg nye venner for livet. Richie Velch var i ferd med å ta selvmord da han fikk telefonen fra Ethan, og bestemte seg for at han alltids kunne utsette det en dag for å komme på festen. Han ender opp med å forelske seg i en av de andre festdeltakerne, Lina Warbler. Tvillingsøsteren hennes, den kyniske Kat morer seg kongelig over Ethans brudd med forloveden, og ender opp med å ha så mye med ham å gjøre fremover at de blir nære venner. Den kjekke, jordnære snekkeren Duncan møter gamlekjæresten Nicole og merker at han fortsatt har følelser for henne, og homofile Kyle kommer i en pinlig situasjon når han for første gang møter igjen eksen Holly etter at hun tok ham på fersken med en mann på avslutningsballet deres.

Episodene handler om hvordan vennskap på nytt utvikler seg mellom disse som ikke har møtt hverandre på tjue år, og hvordan livet kan endre seg brått. Men det som gjør serien bedre enn de fleste andre sitcom’er er nettopp humoren i det dagligdagse og i det absurde, som understrekes gjennom dialogene og den såkalte deadpan-humoren hvor humoren presenteres i en monoton tone uten forandring i ansiktsutrykk.

Serien blir mer engasjerende fordi det stadig er nye historier å følge, noe som gir en grunn til å fortsette å se. Som Friends har serien et søskenpar som binder gjengen sammen i Kat og Lina, og et drømmepar som aldri ser ut til å bli sammen i Duncan og Nicole.

Engasjerende enkeltepisoder: 3

Plott over flere episoder: 3

Karakterer: 3

Originalitet / plott/ det lille ekstra: 3

Totalt: 12 av 20

One Tree Hill Sesong 1 og 2

One Tree Hill har mye til felles med the O.C. Begge seriene ble lansert høsten 2003, og begge seriene omhandlet amerikanske tenåringer i samme aldersgruppe med de samme problemene. Likevel vil nok en del O.C-fans hardnakket bekjempe denne sammenlikningen. For mens the O.C. har en viss originalitet og selvironi, er One Tree Hill en svært typisk nesten såpeserie-aktig high school-serie.

I begynnelsen av serien blir vi kjent med to halvbrødre, Lucas og Nathan Scott, som har vokst opp som uvenner uten kontakt med hverandre. Faren deres, Dan Scott bor sammen med Nathan og moren hans, og valgte å kutte all kontakt med Lucas og hans mor da Nathans mor ble gravid. Lucas har vokst opp med lav profil og spiller basketball på gratisbanen sammen med vennene sine, mens Nathan spiller basket på A-laget og er sammen med drømmejenta som selvsagt også er heiajente. Serien begynner i det dette er i ferd med å forandre seg. Lucas får tilbud om plass på basketballaget, og Nathan føler at hans posisjon på skolen og i lokalsamfunnet er i ferd med å bli truet.

Etter dette går serien raskt inn i et typisk high school-plott. Du har den pene heiajenta alle drømmer om, du har den billige heiajenta, du har den smarte, nerdete jenta, sportsidioten, den sympatiske drømmeren, og du har nerdene. Et positivt trekk ved serien er at den tar utgangspunkt i disse rollene og utvilker så rollene videre til mer komplekse karakterer. Drømmejenta har en stor musikkinteresse, er kjempeflink til å tegne, kler seg rocka og har en ironisk distanse til verden. Den billige heiajenta vil egentlig bare bli elsket, og utvikler seg etterhvert til å slutte å se seg selv som et objekt og merker at hun kan oppnå flere ting enn kun å nedlegge gutter. Nerdejenta viser seg å være skikkelig vakker hvis hun slår ut håret (sjokk), og får etterhvert et behov for å ikke lenger gjøre det som er forventet av henne, men heller gjøre det hun selv ønsker, selv om det kan føles ufornuftig.

Serien har også et solid soundtrack med blant andre tittelsangen «I don’t wanna be» av Gavin DeGraw, og Haleys «When the stars go blue» som har blitt store hits. I tillegg har serien hatt gjesteopptredener med flere kjente artister, blant andre Sheryl Crow, Gavin DeGraw, og Fall Out Boy. I tillegg har serien spilt flere kjente sanger som stemningsmusikk og gitt ut flere soundtrack.

Serien har også forsøkt seg på en litt mer moderne stil gjennom en tidvis bruk av fortellerstemme, bruk av sitater som relateres til episoden, gjennomgangstema som oppleves på ulikt vis for de forskjellige karakterene, og bruk av tilbakeblikk hvor slutten av episoden vises først, eller deler av handlingen hoppes over for så å avsløres i flashback senere. Noen ganger funker dette bra, men ofte er det mest et forstyrrende element fordi det enten avslører utfallet av hendelser for tidlig eller kryssklipper så mye at man blir usikker på hva som er nåtid, fortid og fremtid.

Alt i alt er serien overraskende lett å gidde å se. Mens the O.C. på mange måter fulgte oppskriften til punkt og prikke men endte opp med en lett underholdende, tidvis kjedelig ungdomsserie, har One Tree Hill mot alle odds endt opp med å fenge. Det er umulig å sette fingeren på nøyaktig hva det kan være som gjør at en ikke har noe imot å neste episode kort tid etter forrige. Sakene som taes opp er aldri direkte engasjerende, og en får bare en mild sympati for karakterene, men kanskje er det akkurat nok nye ting som skjer hele tiden til at man aldri får helt lyst til å slutte å se. For meg har det også hatt mye å si at jeg vet serien tar et hopp på fire år frem i tid i sesong 5, og at det spesielt da, men også før dette er store endringer i sikte. Man får lyst til å se hendelsene som former livene deres, se dem vokse opp, gjøre feil og se hvor de ender opp.

Engasjerende enkeltepisoder: 2,5

Plott over flere episoder: 2,5

Karakterer: 2

Originalitet / plott/ det lille ekstra: 2,5

Totalt: 9,5 av 20

Harry Potter og Halvblodsprinsen

Harry Potter og Halvblodsprinsen er den sjette filmen om den unge trollmannen og vennene hans, og er dermed også basert på den nest siste boken i rekken. Lord Voldemort har gjenoppstått og er forent med følgerne sine, og Hogwarts er under kontinuerlig angrep fra mørke krefter. Harry, Hermione og Ron er nå 16 år gamle, og går sitt sjette år ved Hogwarts. Det motsatte kjønn har blitt enda litt mer spennende enn i filmene før, Harry har fått et vanskelig oppdrag fra Dumbledore, og innen filmen er over vil mye være drastisk endret…

Jeg begynner med det positive med filmen. Skuespillergalleriet er helt fantastisk. Kanskje er det fordi filmene og bøkene har kommet ut såpass om hverandre at ansiktene deres og karakterene har blitt uløselig knyttet til hverandre, men også senere karakterer er perfekt castet. Helena Bonham Carter er en fantastisk Bellatrix Lestrange med den slitte og skumle penheten og den ustabile hengivenheten overfor Voldemort. David Thewlis ser jo nesten ut som en varulv, og ser akkurat passe varm, men autoritativ ut til å være Lupin. Evanna Lynch er en herlig Luna Lovegood og jeg syns også Jessie Cave overspilte akkurat passe som Lavender Brown, Rons første kjæreste.

Siden filmen er basert på en bok, og en såpass tykk og gjennomarbeidet bok, er filmen også spekket med handling, små morsomheter, og spenning. Men det er noen problemer.

Desverre syns jeg Harry Potter-filmene har tapt seg nesten i takt med at antallet filmer har økt. De er ikke dårlige, men det kan være et problem å filmatisere bøker som stadig blir tykkere og tykkere, uten at filmlengden øker proposjonalt. Jeg føler at filmen mange ganger mangler en rød tråd, et tydelig oppdrag som bærer filmen fremover. Ja, Harry skal finne ut hva Horace Slughorn skjuler, og i bakgrunnen ser vi små utviklingstrekk mellom Ron og Hermione, Ginny og Harry, og merker at Malfoy pønsker på noe. Man kan også lure på om Dumbledore gjør rett i å stole på Snape, og hvem halvblodsprinsen er. Men alt dette er spørsmål man nesten må hale ut av filmen, de taes upresist opp og vokser seg ikke jevnt og trutt oppover som i boken. Sannsynligvis har filmen bitt over alt for mye og ender opp med å gjøre alt halvveis heller enn å gjøre noe av det veldig bra. Hva er egentlig poenget med halvblodsprins-saken?

Jeg tror at en gjennomsnittelig seer som ikke har lest boken ender opp med å ha fått sett noen actionscener, noen morsomme trylle-scener og sikkert er fornøyd med det. Men det som gjorde Harry Potter så fantastisk bra i starten, den kombinasjonen av en større sak og en liten sak som ble løst på nesten krim-aktig vis i løpet av filmen, det syns jeg denne filmen mangler (og femmeren også forsåvidt).

Og så er det noen ting til. Er ikke disse 16-åringene litt vel frempå på kjærlighetsfronten? Hvordan blir en ung, uerfaren gutt så utrolig kjepphøy overfor en antakelig mye eldre, pen servitør som ikke en gang vet at han er «berømt»? Og hvorfor blir hun interessert i ham? En del av snakkescenene fremstår også noen ganger som en smule anstrengt, spesielt scenen helt i starten der de får latterkrampe over spørsmålet om hvor gammel Dumbledore er. Var det nå egentlig SÅ morsomt?

En annen ting jeg syns er litt merkelig, er at de har valgt å ikke spille inn kampscenene inne på Hogwarts når Death Eaterene har kommet seg inn. En skulle jo tro at dette ville være gull verdt for actionglade filmskapere og det ville også gitt de nesten to filmene fulle av forbredelse til kamp et slags klimaks. For ikke å snakke om at det ser en smule rart ut at de tar seg inn på slottet kun for å «konfrontere Dumbledore» og så gå tvers igjennom uten motstand og tenner på Hagrids hytte.

Jeg ser jeg kan virke en smule streng med filmen, men det har å gjøre med at jeg har så store forventinger til den i utgangspunktet siden den er basert på en så fantastisk bokserie. Alt i alt er den fortsatt i toppsjiktet nettopp fordi jeg har blitt så glad i karakterene, så engasjert i den helhetlige historien, og også kjenner større deler av handlingen fra bøkene.

 15 av 20

27 dresses

I motsetning til mange av de andre “siste i venninneflokken til å gifte seg”-filmene, syns jeg egentlig 27 dresses har klart det; filmen er en koslig, underholdende, og morsom romantisk komedie om jakten på den rette og det cheesye perfekte bryllupet.

Jane Nichols elsker bryllup. Og som den perfekte brudepike hun er, står hun på pinne for brud etter brud, arrangerer, ordner, forutser problemer, og kler seg opp i så stygge drakter de måtte ønske. Som trettiåring har hun vært brudepike i ikke mindre enn 27 bryllup, og kjoleskapet tyter av blondedraperte minner. Når søsteren Tess kommer hjem på ferie og presterer å forelske seg i, og forlove seg med, Janes hemmelige forelskelse og sjef, og i tillegg forventer at hun skal arrangere bryllupet, begynner det så smått å rakne for Jane.

Bare så det er sagt: Filmen handler ikke om brudepiken som blir gal – opprøret begrenser seg til den lange veien mot å lære seg å si nei, selvfølgelig med en ny mann til å hjelpe seg på veien. Katherine Heigl er perfekt til rollen som den usikre, sjarmerende, og smarte Jane som ikke er klar over hvor flott hun er fordi hun alltid havner i skyggen av søsteren, og filmen er alltid så lett, uanstrengende og full av små komiske poeng at du aldri kjeder deg underveis.

Plottet er selvsagt amerikansk-tullete med påkostede bryllup, ønske om bryllup, planlegging av bryllup, og det veldig klassiske plottet med par som møtes under falske omstendigheter, noe som resulterer i et klimaks og brudd like etter at de endelig har blitt sammen og sannheten kommer frem. Likevel er dette en film med flere mindre “spennings”topper, noe uventede vendinger, og rett og slett en litt utypisk vei mot slutten, selv om rammen er forutsigbar (alle skjønner jo nøyaktig hvordan det vil ende).

En koslig film, verd å se.

14 av 20

Cloverfield

Cloverfield er en annerledes katastrofefilm eller monsterfilm. Mens vanlige filmer innen sjangeren som regel tar utgangspunkt i hvordan staten og forskere arbeider på spreng for å forhindre katastrofen, følger Cloverfield en gruppe ungdommer, og deres opplevelser når et gigantisk monster plutselig inntar New York. For å ytterligere øke “amatør”-effekten, består bildene utelukkende av ungdommenes egen filming med et håndholdt kamera. Her ser vi militæret, her ser vi angrepene på monsteret, men vi ser det i vill flukt bort fra stedet.

Jeg liker veldig godt at filmen tar utgangspunkt i hvordan dette oppleves for vanlige, unge mennesker. Ser man bort fra det noe urealistiske ved monsterangrep, gjør det scenarioet noe mer realistisk, noe lettere å sette seg inn i. Hvordan ville jeg opplevd det her og nå hvis et monster inntok byen? Flukten, forsøkene på å komme bort fra kryssilden, alle man bekymrer seg for, telefonene, strømbruddene, ønsket om å redde de man er glad i – alle disse aspektene blander seg sammen med monsterbildene og actionen.

Dessverre er den likevel ikke supergod. Mange klager på kameraets risting, og jeg må nok slutte meg til dem. Jeg misliker også at vi vet så lite om hva som egentlig skjer – hvorfor monsteret har kommet til New York – hvordan det har oppstått, hva som er planen for å kvitte seg med det – jeg føler meg rett og slett snytt for mytologi nå som USA har fått sitt eget monster. Likevel ser jeg jo at dette er bevisste valg for å understreke stemningen i filmen. De er vanlige folk, de skal ikke vite hva som foregår, de skal føle seg avskjært fra verden og hjelpeløse. Det kan derfor aksepteres, og siden vi allerede har den andre typen film i for eksempel Godzilla, bør det være mulig å akseptere Cloverfield som noe eget.

Karakterhistoriene blir også vanskeligere å følge når historien fortelles gjennom et vanlig hjemmekamera. Det er litt stilig å sy sammen forhistorien ved å se hvordan opptaket delvis overlapper opptak fra en måned tidligere, men man blir fort lei av det, og sitter igjen med fem fremmede mennesker, som stort sett forblir fremmede filmen igjennom.

For meg fremstår filmen som et morsomt eksperiment, men ikke så mye mer enn det. Selv om det er en del av uttykket fremstår den som noe slurvete sammensatt, og siden strategiene og forsøkene på å drepe monsteret forsvinner, er det ikke mer til filmen enn flukt fra et ukjent monster.

12 av 20

I Am Legend

I Am Legend baserer seg på Richard Mathesons roman fra 1954. Will Smith spiller Robert Neville, forsker – og siste overlevende menneske i New York City. Året er 2012, og et virus utviklet av menneskene for å kurere kreft har kommet ut av kontroll og forvandler infiserte mennesker til vampyr-aktige monstre. Neville er imun mot viruset, og valgte å bli igjen i byen ved evakueringen, og bruker nå all sin tid på å lete etter en kur mot sykdommen. New York er øde, gjengrodd, og livsfarlig å oppholde seg i etter mørket, når “Darkseekers”‘ene vralter seg fram fra sine mørke gjemmesteder og eier byen for natta. Nevilles dager er sterkt rutinepregede, han forsker, farter rundt i byen hvor han konverserer med prøvedukkene, venter på tegn fra andre overlevende, og jakter på monstrene for å teste ut medisinen han lager.

Jeg liker science fiction, kanskje spesielt når den foregår i nær fremtid og på jorda. Det er spennende å plumpe ned i helt fremmede scenarioer, og oppleve andre mennskers forestillinger av hvordan det ville vært å leve under slike vilkår. I så nye filmer er bildene fantastiske, og det er verd å se filmen alene, bare for å se Manhattans biler parkert, gress svellende frem fra asfalten og byen som kolonisert av dyr. Filmen presenterer også en helt grei forklaring på hvordan dette kan skje, selv om jeg syns den blir litt vel brokete presentert. Likevel fremstår dette som et bevisst valg – en fremstilling av situasjonen slik den oppleves for Neville – den eneste mannen som er igjen i New York – og for alt han vet, i hele verden. Utover i filmen får vi også vite noe mer om hva som har skjedd i verden – ryktene, koloniene, usikkerheten og samarbeidet, like oppdelt og angstfylt som det nok ville føltes i en slik situasjon, hvor all kontakt mennesker i mellom er kuttet tvert over på grunn av manglende infrastruktur.

Likevel er filmen skuffende utilfredsstillende. En film med nesten bare én skuespiller er vanskelig å holde spennende. Når bildene av tomme New York er presentert, og monstrene har gjort kjent sitt mildt uhyggelige nærvær, sitter vi hovedsakelig igjen med en mann med sinnstilstand et sted mellom tvunget skjerpet og halvgal, som råkjører i New Yorks gater, skyter dyr, duller med hunden sin, og pludrer med butikkdukkene. Dette er ikke spennende nok for en hel film. Mot slutten blir det imidlertid bedre, dramatikken er mer engasjerende enn vanlige slåssescener i andre filmer, og slutten etterlater en slags andakt som gjør at jeg tenker tilbake på filmen som bedre enn den strengt tatt var.

11 av 20

10 000 B.C.

10 000 B.C. baserer seg på ideen om at siviliserte menneskesamfunn eksisterte lenge før egypternes tid, og har blitt mottatt med tilsvarende stor skepsis. Hvorfor man plutselig har begynt å forvente realisme i eventyrfilmer kan man spørre om, men kanskje er det noe med dateringen som lurer folk til å tro at dette er en form for historiefilm?

Yagahl-stammen lever i et typisk enkelt jegersamfunn i fjellene og begynner å føle virkningene av de endringene som kommer med slutten av istiden. Mammutene viser seg senere og senere, og stammen er i ferd med å miste sitt livsgrunnlag når de plutselig blir angrepet av et annet, mer avansert folk som bortfører deler av stammen. Filmens helt, D’Leh mister sin store kjærlighet Evolet, og bestemmer seg for å følge etter dem og hente henne tilbake, og eventyret bringer dem til varmere strøk med tørre ørkener, sabeltanntigre, mørkhudede folkeslag og avanserte sivilisasjoner.

Jeg syns anmelderne har vært alt for streng med denne filmen, som både tilbyr fantastiske bilder, spennende fantasikrumspring, og en handling som stadig skifter retning og dermed holder på oppmerksomheten mer enn gjennomsnittlige spenningsfilmer. Utover dette er ikke plottet originalt, med sitt typiske gutt-redder-kjæresten-sin, det er særdeles få kvinnelige roller i filmen, og de få som er med er der mest som symboler på kvinnelig hjelpeløshet og personlighetsløshet. Karakterene er alltid så distansert fra seeren at en aldri egentlig identifiserer seg med noen, og engasjementet i filmen synker tilsvarende.

Likevel er dette grei underholdning så lenge du tar filmen for det den er: en eventyrfilm med stort budsjett, en tankeflukt, et “hva-om”.

12 av 20