27 dresses

I motsetning til mange av de andre “siste i venninneflokken til å gifte seg”-filmene, syns jeg egentlig 27 dresses har klart det; filmen er en koslig, underholdende, og morsom romantisk komedie om jakten på den rette og det cheesye perfekte bryllupet.

Jane Nichols elsker bryllup. Og som den perfekte brudepike hun er, står hun på pinne for brud etter brud, arrangerer, ordner, forutser problemer, og kler seg opp i så stygge drakter de måtte ønske. Som trettiåring har hun vært brudepike i ikke mindre enn 27 bryllup, og kjoleskapet tyter av blondedraperte minner. Når søsteren Tess kommer hjem på ferie og presterer å forelske seg i, og forlove seg med, Janes hemmelige forelskelse og sjef, og i tillegg forventer at hun skal arrangere bryllupet, begynner det så smått å rakne for Jane.

Bare så det er sagt: Filmen handler ikke om brudepiken som blir gal – opprøret begrenser seg til den lange veien mot å lære seg å si nei, selvfølgelig med en ny mann til å hjelpe seg på veien. Katherine Heigl er perfekt til rollen som den usikre, sjarmerende, og smarte Jane som ikke er klar over hvor flott hun er fordi hun alltid havner i skyggen av søsteren, og filmen er alltid så lett, uanstrengende og full av små komiske poeng at du aldri kjeder deg underveis.

Plottet er selvsagt amerikansk-tullete med påkostede bryllup, ønske om bryllup, planlegging av bryllup, og det veldig klassiske plottet med par som møtes under falske omstendigheter, noe som resulterer i et klimaks og brudd like etter at de endelig har blitt sammen og sannheten kommer frem. Likevel er dette en film med flere mindre “spennings”topper, noe uventede vendinger, og rett og slett en litt utypisk vei mot slutten, selv om rammen er forutsigbar (alle skjønner jo nøyaktig hvordan det vil ende).

En koslig film, verd å se.

14 av 20

Cloverfield

Cloverfield er en annerledes katastrofefilm eller monsterfilm. Mens vanlige filmer innen sjangeren som regel tar utgangspunkt i hvordan staten og forskere arbeider på spreng for å forhindre katastrofen, følger Cloverfield en gruppe ungdommer, og deres opplevelser når et gigantisk monster plutselig inntar New York. For å ytterligere øke “amatør”-effekten, består bildene utelukkende av ungdommenes egen filming med et håndholdt kamera. Her ser vi militæret, her ser vi angrepene på monsteret, men vi ser det i vill flukt bort fra stedet.

Jeg liker veldig godt at filmen tar utgangspunkt i hvordan dette oppleves for vanlige, unge mennesker. Ser man bort fra det noe urealistiske ved monsterangrep, gjør det scenarioet noe mer realistisk, noe lettere å sette seg inn i. Hvordan ville jeg opplevd det her og nå hvis et monster inntok byen? Flukten, forsøkene på å komme bort fra kryssilden, alle man bekymrer seg for, telefonene, strømbruddene, ønsket om å redde de man er glad i – alle disse aspektene blander seg sammen med monsterbildene og actionen.

Dessverre er den likevel ikke supergod. Mange klager på kameraets risting, og jeg må nok slutte meg til dem. Jeg misliker også at vi vet så lite om hva som egentlig skjer – hvorfor monsteret har kommet til New York – hvordan det har oppstått, hva som er planen for å kvitte seg med det – jeg føler meg rett og slett snytt for mytologi nå som USA har fått sitt eget monster. Likevel ser jeg jo at dette er bevisste valg for å understreke stemningen i filmen. De er vanlige folk, de skal ikke vite hva som foregår, de skal føle seg avskjært fra verden og hjelpeløse. Det kan derfor aksepteres, og siden vi allerede har den andre typen film i for eksempel Godzilla, bør det være mulig å akseptere Cloverfield som noe eget.

Karakterhistoriene blir også vanskeligere å følge når historien fortelles gjennom et vanlig hjemmekamera. Det er litt stilig å sy sammen forhistorien ved å se hvordan opptaket delvis overlapper opptak fra en måned tidligere, men man blir fort lei av det, og sitter igjen med fem fremmede mennesker, som stort sett forblir fremmede filmen igjennom.

For meg fremstår filmen som et morsomt eksperiment, men ikke så mye mer enn det. Selv om det er en del av uttykket fremstår den som noe slurvete sammensatt, og siden strategiene og forsøkene på å drepe monsteret forsvinner, er det ikke mer til filmen enn flukt fra et ukjent monster.

12 av 20

I Am Legend

I Am Legend baserer seg på Richard Mathesons roman fra 1954. Will Smith spiller Robert Neville, forsker – og siste overlevende menneske i New York City. Året er 2012, og et virus utviklet av menneskene for å kurere kreft har kommet ut av kontroll og forvandler infiserte mennesker til vampyr-aktige monstre. Neville er imun mot viruset, og valgte å bli igjen i byen ved evakueringen, og bruker nå all sin tid på å lete etter en kur mot sykdommen. New York er øde, gjengrodd, og livsfarlig å oppholde seg i etter mørket, når “Darkseekers”‘ene vralter seg fram fra sine mørke gjemmesteder og eier byen for natta. Nevilles dager er sterkt rutinepregede, han forsker, farter rundt i byen hvor han konverserer med prøvedukkene, venter på tegn fra andre overlevende, og jakter på monstrene for å teste ut medisinen han lager.

Jeg liker science fiction, kanskje spesielt når den foregår i nær fremtid og på jorda. Det er spennende å plumpe ned i helt fremmede scenarioer, og oppleve andre mennskers forestillinger av hvordan det ville vært å leve under slike vilkår. I så nye filmer er bildene fantastiske, og det er verd å se filmen alene, bare for å se Manhattans biler parkert, gress svellende frem fra asfalten og byen som kolonisert av dyr. Filmen presenterer også en helt grei forklaring på hvordan dette kan skje, selv om jeg syns den blir litt vel brokete presentert. Likevel fremstår dette som et bevisst valg – en fremstilling av situasjonen slik den oppleves for Neville – den eneste mannen som er igjen i New York – og for alt han vet, i hele verden. Utover i filmen får vi også vite noe mer om hva som har skjedd i verden – ryktene, koloniene, usikkerheten og samarbeidet, like oppdelt og angstfylt som det nok ville føltes i en slik situasjon, hvor all kontakt mennesker i mellom er kuttet tvert over på grunn av manglende infrastruktur.

Likevel er filmen skuffende utilfredsstillende. En film med nesten bare én skuespiller er vanskelig å holde spennende. Når bildene av tomme New York er presentert, og monstrene har gjort kjent sitt mildt uhyggelige nærvær, sitter vi hovedsakelig igjen med en mann med sinnstilstand et sted mellom tvunget skjerpet og halvgal, som råkjører i New Yorks gater, skyter dyr, duller med hunden sin, og pludrer med butikkdukkene. Dette er ikke spennende nok for en hel film. Mot slutten blir det imidlertid bedre, dramatikken er mer engasjerende enn vanlige slåssescener i andre filmer, og slutten etterlater en slags andakt som gjør at jeg tenker tilbake på filmen som bedre enn den strengt tatt var.

11 av 20

10 000 B.C.

10 000 B.C. baserer seg på ideen om at siviliserte menneskesamfunn eksisterte lenge før egypternes tid, og har blitt mottatt med tilsvarende stor skepsis. Hvorfor man plutselig har begynt å forvente realisme i eventyrfilmer kan man spørre om, men kanskje er det noe med dateringen som lurer folk til å tro at dette er en form for historiefilm?

Yagahl-stammen lever i et typisk enkelt jegersamfunn i fjellene og begynner å føle virkningene av de endringene som kommer med slutten av istiden. Mammutene viser seg senere og senere, og stammen er i ferd med å miste sitt livsgrunnlag når de plutselig blir angrepet av et annet, mer avansert folk som bortfører deler av stammen. Filmens helt, D’Leh mister sin store kjærlighet Evolet, og bestemmer seg for å følge etter dem og hente henne tilbake, og eventyret bringer dem til varmere strøk med tørre ørkener, sabeltanntigre, mørkhudede folkeslag og avanserte sivilisasjoner.

Jeg syns anmelderne har vært alt for streng med denne filmen, som både tilbyr fantastiske bilder, spennende fantasikrumspring, og en handling som stadig skifter retning og dermed holder på oppmerksomheten mer enn gjennomsnittlige spenningsfilmer. Utover dette er ikke plottet originalt, med sitt typiske gutt-redder-kjæresten-sin, det er særdeles få kvinnelige roller i filmen, og de få som er med er der mest som symboler på kvinnelig hjelpeløshet og personlighetsløshet. Karakterene er alltid så distansert fra seeren at en aldri egentlig identifiserer seg med noen, og engasjementet i filmen synker tilsvarende.

Likevel er dette grei underholdning så lenge du tar filmen for det den er: en eventyrfilm med stort budsjett, en tankeflukt, et “hva-om”.

12 av 20

Mean Girls

Ved første øyekast kan “Mean Girls” virke som en ganske vanlig high school-film. Du har “de kule jentene” med urealistisk strøkent utseende og klær, som spilles av skuespillere opptil ti år eldre enn karakterene de spiller, du har de overkarrikerte klikkene, high school-forelskelsene og traumene, og selvsagt paret som får hverandre til slutt. Det er dermed en fordel om du i utgangspunktet liker high school-filmer, men Mean Girls er også en high school-film av nyere dato som ikke ses gjennom øynene til pubertale gutter, men som snarere tar opp svært mange sentrale problemer omkring jentekulturen, og konsekvensene av disse.

16 år gamle Cady Heron har blitt undervist hjemmefra hele sitt liv, fordi foreldrene var forskere i Afrika, men står nå overfor sin første dag på high school. Hun blir snart kjent med outsiderne Janis Ian og Damian, som nærer både fascinasjon, og hva førstnevnte angår, et intenst hat, til skolens mest populære jente: Regina George. Regina er lederen av en jentegjeng på tre som de kaller “the plastics”, skolens vakre, men slemme, herskere. Og når Cady blir invitert med i gjengen, og snart får føle på kroppen hvordan det er å bli svertet, baksnakket og sveket, blir hun snart med på Janis’ plan om å styrte dronningbien ved å ta fra henne de tre tingene som gir henne makt: kjæresten, kroppen, og vennene.

Siden Cady i begynnelsen har svært lite erfaring fra high school ser vi jenteverdenen gjennom øynene på en observerer, som nøkternt beskriver det hun ser på en måte som får det til å virke enda mer absurd enn i andre high school-filmer. Etterhvert går hun i midlertid “native” og blir mer og mer lik de hun studerer, til hun selv har blitt en “mean girl”. Filmen har en solid historie som leder seeren gjennom filmen, den har et variert og underholdende karaktergalleri som utvikler seg over tid, den har humor, satire, ironi, ja egentlig det meste man kan be om fra en slik film.

20 av 20

Mamma Mia!

På den ene siden tenker jeg at filmskaperne var enormt heldige at denne filmen ikke floppet totalt. En syngende James Bond har satt ut mang en kinogjenger, og humoren er til tider opplagt og småharry. I tillegg tror jeg nok skuespillergalleriets gjennotsnittsalder er noe høyere enn det som er vanlig i Hollywoodfilmer, og da er det spesielt fokuset på voksne kvinner som er uvanlig. Voksne kvinner som fortsatt har et liv, vel og merke. Men faktisk, og heldigvis, har filmen blitt en knallsuksess, og det må jeg ærlig si at jeg syns den fortjener. Livstørsten den portretterer, de nydelige omgivelsene, sol og lys, flotte skuespillere, humor, og ikke minst ABBA-musikken i sitt rette element, gjør denne filmen til en opplagt vinner.

Sophie Sheridan skal gifte seg, og har et sterkt ønske om at faren, som hun aldri har møtt, skal være den som fører henne til alteret. Hun har funnet morens gamle dagbok, som avslører at hun har tre potensielle fedre, og sender i skjul invitasjoner til alle tre, i håp om at hun skal vite hvem av dem som er faren når hun ser dem. Snart er bryllupsforberedelsene i sin siste fase og Sophies mor, Donna, får sjokk når hun ser de tre eksene sine møte opp akkurat når datteren skal gifte seg. Historien har også flere underplott som omhandler Sophies forhold til kjæresten Sky, og deres liv og ambisjoner for fremtiden, Donnas sviktende økonomi og datterens bekymring for å la henne være igjen alene med hotellet, forholdet mellom Donna og bachelor nr 1, Sam Charmichael, som forlot henne for å gifte seg 21 år tidligere, Donnas venninner Rosie og Tanya, og bachelor nr 2 og 3, Harry Bright og Bill Anderson.

Filmens store stjerne er for meg Amanda Seyfried, som ikke bare er utrolig pen i denne filmen, men som nok en gang viser at hun er en fantastisk karakterskuespiller. Hun er i stand til å forandre hele uttrykket sitt og utseendet for å tilpasse seg de ulike personlighetene hun har spilt i ulike filmer, fra dukkedum venninne i “Mean Girls“, via ultrautfordrende bad-girl i flere Veronica Mars-episoder, og er her utrolig som sprudlende impulsiv ung jente med et intenst ønske om å finne ut hvem hun er og hva hun skal gjøre med livet sitt. Ikke minst viser Seyfried seg å ha en nydelig lys og ren stemme som også overskygger alle andre i filmen.

Selv om filmen i seg selv er rimelig middels – handlingen er ikke spesiell, humoren er helt grei, og fins deler av filmen som rett og slett er litt kjedelige, så trekkes den opp av gleden, skuespillerne, de glade sangene og den gode følelsen du sitter igjen med når den er ferdig. En film som absolutt er verd å få med seg.

18 av 20

Flightplan

Det som i utgangspunktet gjør Flightplan interessant, er at den bygger på spørsmål omkring hva som er virkelig og hva som er fantasi; Har flertallet alltid rett, eller kan man stole på sin egen overbevisning? Hva har man egentlig om man ikke kan stole på seg selv, og egne sanser og minner? Ideen om en savnet person som omverdenen påstår ikke har eksistert eller har vært død lenge har vært brukt ved flere anledninger, blant annet i filmene “Bunny Lake is missing”, Hitchcock’s “The Lady vanishes”, og “The forgotten” fra 2004. En annen versjon av historien brukes i Buffy the Vampire Slayer, sesong 6, episode 17, hvor Buffy begynner å tro at hun egentlig ligger på et mentalsykehus i L.A., og at hun selv har diktet opp Sunnydale og livet hun har levd de siste seks årene.

I Flightplan møter vi enken Kyle Pratt, som sammen med sin seks år gamle datter er på vei fra Berlin til New York med sin avdøde manns kiste. Hun sovner etterhvert på flyet og våkner til sitt livs verste mareritt: Datteren er forsvunnet, og det samme gjelder alle spor etter at hun noensinne har vært på flyet; billetten hennes er borte, hun står ikke på passasjerlisten, og ingen har sett henne. Når likhuset som oppbevarte ektemannen hennes melder om at datteren omkom samtidig med mannen, er størsteparten av flyet overbevist om at Kyle er gal, men er hun det?

Det som gjør filmen bra, er at vi som seer kan oppleve den samme undringen som hovedpersonen går igjennom; Vi har jo sett datteren, men kan vi stole på det vi har sett, eller er det hovedpersonens galskap vi har fått et innblikk i? Det er jo etterhvert mye som taler imot at datteren faktisk var med på flyet, og et engasjerende element blir dermed å forsøke å samle spor som taler for eller imot datterens eksistens. En annen ting som er positiv er at den kvinnelige hovedpersonen aldri synker sammen og blir et passivt offer. Hun fortsetter å kjempe til siste slutt, er intelligent, ressursfull og strategisk. Filmen glir også etterhvert inn i et behagelig krimplott med en perfekt planlagt og gjennomført mesterplan, gjennomgått og forklart mot slutten.

Det er derfor med stor beklagelse jeg må melde at filmen likevel ikke var særlig bra. Som en av kommentatorene på imdb.com påpeker, er forklaringen svært søkt, og mesterplanen inneholder svært mange fallgruver og variabler som i praksis ville gjort den umulig å gjennomføre. Og selv om en ser bort fra dette, er den skuffende uengasjerende, selv om det er vanskelig å peke på hvorfor den er det. Kanskje er det for mye frem og tilbake over hvorvidt datteren eksisterte? Kanskje er det for mange “løpe-rundt-på-flyet-og-lete-etter-datteren”-scener? Mesterplanen kunne også vært presentert annerledes, den kunne blitt presentert for oss samtidig som for hovedpersonen gjennom tilbakeblikk som viser sporene, heller enn at vi får vite det på en såpass lite skandalepreget måte litt for tidlig i filmen.

8 av 20

Minority Report

“Minority Report” er en science fiction-film basert på en novelle ved samme navn skrevet av Philip K. Dick på 1950-tallet. Året er 2054, og en spesialavdeling av politiet, kalt “pre-crime” forutser og forhindrer drap opptil fire dager før de skjer. Teknikken baserer seg på tre synske som tilbringer livet flytende i en tank, med avanserte maskiner som tolker deres syner, og politiet i enheten er spesialtrent i å tolke synene for å kartlegge hvordan man kan forhindre drapene og fange morderen. Metoden har kommet til slutten av en seks års prøveperiode, og er nå oppe til vurdering for å bli en nasjonal ordning. Politimannen John Anderton er en av de fremste som fronter metoden som kunne forhindret at sønnen hans ble drept et halvt år før systemet ble tatt i bruk, men når de synske spår at han selv vil drepe en vilt fremmed mann innen 36 timer, blir han plutselig i tvil.

Noe av det som gjør filmen bra, er at den tar opp en rekke evige etiske og politiske spørsmål; kan man holde noen ansvarlige for noe de ikke har gjort enda, hvis man mener man vet at de kommer til å gjøre det? Har mennesket en fri vilje og muligheten til å påvirke sin egen skjebne, eller er alt forutbestemt? I hvor stor grad kan man tillate overvåkning av samfunnet, hvis det forsvares med at det er laget for å beskytte folk (jf. terrorlovene)? Er det riktig å ofre noens liv for å redde andres? Fins det et evig og udiskutabelt “godt” og et motstående “ondt”?

Filmen blir ekstremt engasjerende som en fremtidsskildring med tusenvis av nye oppfinnelser i Harry Potter-stil, og holder et tidvis raskt tempo, med mye informasjon. Filmen serverer en rekke puslespillbiter i en omfattende krimgåte med armer mange år bakover i tid med flere blindspor og løse tråder som presist nøstes opp til slutt gjennom et typisk “tilbakeblikk-med-fortellerstemme-som-forklarer-planen” så ingen spor skal bli oversett.

For min del kunne de spart seg noe av ekkelheten omkring øyeoperasjonen, men det er i stor grad med på å skape den riktige stemningen og vise kontrasten mellom det offisielle samfunnet og underverdenen, mellom fattig og rik, og viser hvor langt man i desperasjon kan være villig til å gå.

16 av 20

Oppdatert:  

- minou mener filmen er dryg i lange perioder, og at kompleksisteten i puslespillet kun er middels. Bra tema, men lite drøftet.  

- På Internet Movie Database har derimot 104 039 brukere sammen gitt filmen et gjennomsnitt på 7,7 av 10 mulige stjerner, hvor 86 948 personer har gitt den 7 stjerner eller bedre. Jeg bare nevner det…

- Gabbaen mener den er spennende hele veien, og gir den 4 av 5

The Office USA

Jeg burde nok skrevet om britiske office først. Men etter tre fulle sesongers adskillelse (og i motsetning til BBC slår amerikanerne (vanligvis) til med skikkelige, 25-episoders sesonger), har de to seriene utviklet seg til å bli to selvstendige uavhengige serier, om enn med samme fedre.

Serien tar utgangspunkt i et kontormiljø i papirselskapet Dunder Mifflin, i Scranton, Pennsylvania. Serien fremstår som en dokumentar, hvor handlingen formidles gjennom intervjuer med kontoransatte samt kameraenes tilstedeværelse på kontoret. Sjefen, Michael Scott, er glad i å tilbringe tid med andre, og mindre glad i å arbeide, og de fleste episodene sentrerer ofte omkring en eller flere store hendelser som gjør dagen spesiell, enten det er bursdager, innsamlinger, olympiader eller liknende.

Svart på hvitt kan nok dette høres kjedelig ut, men i virkeligheten er det for meg en av de beste komiseriene noensinne laget. Det som kanskje gjør serien aller best, er at den har et utrolig bra karaktergalleri. Karakterene er som små historier i seg selv, og det er morsomt jo bedre du blir kjent med dem å følge med på hvordan de reagerer på ting, hvordan de oppfører seg mot andre, og hva som skjer i livene deres. Du har den alkoliserte alenemoren som aldri klarer å slutte å drikke (og ikke tar det så tungt), du har den gamle hippien som stadig røper nye sider ved sin slaskete livsførsel, enten det er at han elsker å stjele, at han aldri har hatt et kjøleskap, eller at at han muligens lå med andre menn på 60-tallet, du har den ensomme triste fraskilte personalansvarlige som i sin molefonkne fremferd minner litt om Tussi i Ole Brumm, og en haug andre karakterer, som du etterhvert blir så godt kjent med at du tenker “typisk dem!” når de sier eller gjør noe.

I forgrunnen finner du de mest sentrale karakterene, som også har rot i den opprinnelige, britiske Office-serien. Du har Pam, den pene, beskjede resepsjonisten som helst skulle ønske hun var illustratør, men har resignert i en kjedelig jobb. Du har Jim, den kjekke selgeren som er kontor-bestevenn med resepsjonisten og er hemmelig forelsket i henne selv om hun er forlovet med ev av lagerarbeiderne. Dynamikken mellom disse to er fantastisk, og du finner en hel historie i det som skjer mellom dem, og kan lese følelser i blikk, snakking, og plutselig alvor som gjør det spennende å følge med på hvordan det går vidre. Deres kontorfiende Dwight er også utrolig morsom, med sin blanding av nazistaktig forakt for svakhet (bestefaren hans satt i en alliert fangeleir) kombinert med en overdrevent barnslig tro på alle skøyerstrekene til Jim og Pam, og en hundeaktig underkastelse for autoriteter, spesielt sjefen. Og til slutt har du selvsagt sjefen, Michael Scott, som etter de par-tre første episodene faller inn i en fantastisk mal som mannen som ikke har venner, og bruker sin rolle som sjef for å etablere kontakt med andre. Mannen som ikke klarer å stå på sidelinjen og se andre få all oppmerksomheten, men som aldri klarer å bygge opp respekten fra andre.

Og dette var bare noen av karakterene. 5 poeng.

Enkeltepisodene er også utrolig herlige. Det er alltid ett eller annet som skal skje, episodene er fullpakket av handling, både fra dynamikken mellom Jim og Pam, Michaels påfunn, skøyestrekene med Dwight, hendelsene på kontoren (bursdagen/jula/”pakken” på kontoret/ kurs om seksuell trakassering, osv.) 5 poeng.

Plottet gjennom serien er ikke like fremtredende som i spenningsserier, men kvalitetsnivået og variasjonen i hendelser gjør at du alltid vil ønske mer, mer, mer av denne serien. Det er dessuten så mye sammheng som det kan være, vil jeg mene. Neste episode fortsetter i motsetning til enkelte andre komiserier (f.eks. Simpsons) der den forrige slapp, og utviklingslinjer er forholdet mellom Pam og forloveden (når skal de bestemme en bryllupsdato?), forholdet mellom Pam og Jim (når skal de innse at de burde være sammen?), Michael og Jan (jepps), og flere andre. Pefekt! 5 poeng.

Når det gjelder originalitet, er også serien helt på topp. 5 poeng.

Denne anmeldelsen har vært svært preget av at jeg alt har sett flere sesonger av serien (noe eksemplene også viser), og jeg skal innrømme at de første episoene av den 6-episoders første sesongen ikke er like gode. Men når du først har blitt glad i serien er det umulig å mislike selv disse episodene. Har du gått glipp av denne skatten og vil gi den en sjanse, er mitt råd at du i det minste ser ferdig første sesong, og kanskje begynner på andre. Liker du den fortsatt ikke, er det nok ikke noe for deg.

Totalsum for serien blir 20 av 20.

The Frighteners

“The Frighteners” starter som en actionfylt barne- eller ungdomsfilm med gjennomsiktige, morsomme, om enn litt udelikate spøkelser, men slutter som en passe skummel nesten slasherfilm, noe som gjør det litt vanskelig å gjette hvem denne filmen egentlig er myntet på. Den er for humørfylt og barnslig for de som ønsker å skremmes vettet av, men for brutal for de yngste, noe som ga regissør Peter Jackson betydelig hodebry når filmen ble vurdert til 15-årsgrense, selv om Jackson hadde sett for seg aldersgrense 13 år.

Livet til arkitekt Frank Bannister faller sammen som et korthus når han mister kona si i en bilulykke. Som en konsekvens av ulykken utvikler han evnen til å se spøkelser, og lever nå av å sende sine spøkelsesvenner inn i husene til folk, for så å komme og drive dem ut mot betaling. Snart begynner han imidlertid å oppdage at lysende tall dukker opp i pannen til folk før de på mystisk vis dør av hjertestans. Han oppdager at det er et vesen skummelt lik “mannen med ljåen” som er på ferde, og hans forsøk på å redde ofrene fører raskt til at han får politiets oppmerksomhet.

Første del av filmen består dermed mye av intens flukt fra politet til lystig barnefilmmusikk, men går snart inn i mørkere baner og handler om massemord, galskap, og frykt. Selv er jeg ikke en stor skrekkfilmfan, men jeg tror likevel “The Frighteners” skiller seg fra andre skrekkfilmer på flere måter. Man dveler aldri ved det grusomme som skjer, det er ikke personlig, eller gjort for å være grusom eller se folk lide, noe som gjør det lettere å høre om det uten at det setter seg som en ubehagelig følelse i kroppen. Dessuten ser vi ikke grafiske, stygge nærbilder av mordene, selv om det ofte antydes smertefulle måter å dø på. I tillegg er det med på å skape en lettere stemning at karakterene ikke ser ut til å ta døden så veldig tungt, selv om de prøver å unngå den, og at det i det hele tatt ikke virker så veldig traumatisk det de opplever.

På tross av alt dette er det jo ekkelt. Det refereres til grusomme hendelser, vi får se flashback fra hvordan det var, så filmen utvikler seg til å ikke bli en kosefilm for sarte sjeler. Filmen faller rett og slett mellom to stoler, men skulle jeg anbefalt den til noen, skulle det vært noen som fra før av er glad i Beetlejuice, Casper med Christina Ricci, og kanskje Ghostbusters. Forutsatt at man tåler grusomheten som hele tiden ligger implisitt i filmen.

“Tilbake til fremtiden”-fans vil kanskje også sette pris på at hovedpersonen spilles av herlige Michael J. Fox, som i ekte Marty McFly stil løper rundt og faller over biler.

Karakter: 9 av 20