Girlfriends – Sesong 1

Girlfriends er en serie jeg ikke tror har gått i Norge. Serien er en typisk sitcom med bokslatter, noe som i utgangspunktet ikke er veldig tiltalende. Likevel har jeg blitt ganske glad i serien siden jeg ble kjent med den.

Serien handler om advokat Joan Clayton, hennes venninne og assistent Maya Wilkes, barndomsvenninnen Toni Childs, og studievenninne Lynn Searcy. I ekte sitcom-stil befinner de seg alltid på samme sted, enten det er hjemme hos Joan, på jobb, eller favorittrestauranten, og sentralt står dermed samtaler omkring dilemmaer og hendelser i hverdagen. Dette er et premiss vi vet fungerer fra andre show som Friends og How I met your mother, og Girlfriends gjør det ikke mye dårligere, selv om humoren kanskje er en del billigere.

Et annet sentralt premiss i serien er det at de alle er “afro-amerikanere”, noe som til en viss grad påvirker livene deres og hvilke situasjoner de kommer opp i. Som en del av en sosioøkonomisk gruppe som fortsatt møter større motgang enn hvite amerikanere, blir hudfargen i mye større grad en del av identiteten til disse kvinnene. Dette er også temaer som stadig kommer opp i serien, som at Lynn, som har en hvit mor og svart far, alltid vil regnes som “svart” i USA.

Klasseperspektivet får også oppmerksomhet, spesielt i episoden “Never a bridesmaid”, hvor Maya gjør Joan oppmerksom på at hun prøver å presse sine preferanser over på Maya, som om hennes livsstil og valg på et vis er bedre enn Mayas. Kjønn er et annet tema som taes opp, i episoden “Friends, colleagues, brothers” hvor Joan plages av “manneklubben” på jobb, som setter henne på sidelinjen ved å snakke om “manneting” som biler, damer og sport, og ignorerer hennes forsøk på å delta i samtalen for så å gjenta det hun nettopp sa. Når hennes venn og kollega William oppfører seg på akkurat samme måte, konfronterer hun ham senere med at han velger kjønn over rase og ikke hjelper henne.

Enkeltepisodene er helt greie. I ekte sticom-stil har flere av venninnene små saker som opptar dem akkurat da, noe som gir seeren mer å følge med på enn kun én enkelt historie. Som sitcom har også serien den fordelen at den ikke er avhengig av at problemene skal være så engasjerende; det holder at det krydres med morsomme kommentarer, replikker og små episoder. Episodene holder på oppmerksomheten, og gir et morsomt innblikk i en verden ganske ulik kalde Norge med storbyen Los Angeles, et ganske annerledes samfunnssystem, andre klasseforhold, andre forhold mellom kjønn og raser, andre regler for oppførsel, andre måter å snakke på, andre livsstiler, noe som også for en norsk seer gir serien en ekstra dybde ved siden av den mer overfladiske komedien. Karakter: 3,5.

Serien har egentlig vist seg overraskende god på å presentere et plott over flere episoder. Vant som jeg har blitt med 40-minutters episoder, hadde jeg ikke de helt store forventingene til 20-minutters episoder i en sitcom. Likevel har serien vist stor evne til å gi en handling over lengre tid. Dette kan selvsagt ikke sammenliknes med spenningsserier, men det viser hvordan livet sakte utvikler seg, venner og bekjentskaper kommer og går. De forskjellige lengre historiene overlapper gjerne hverandre og gir seeren en grunn til å følge med videre. Det er ikke det minste problematisk å overtale seg selv til å se både 2 og 3 episoder i slengen av denne serien. Karakter: 3,5

I begynnelsen av serien er karakterene flate som pannekaker og nærmest som symboler på hvert sitt felt. Joan er den skikkelige, organiserte, alltid flinke, men noe nevrotiske, og kan minne noe om Friends’ Monica. Maya blir tidlig i serien stemplet av Toni som “ghetto” med sin oppførsel, snakkemåte og klesstil. Toni blir dermed den bitchye, overfladiske og grunne av karakterene, og kanskje den eneste av dem som jeg bruker lang tid på å lære å like. Lynn er i begynnelsen med nesten som en bakgrunnsfigur, en snakkende kulisse som kommer med små punchlines hver gang hun åpner munnen. Hun avslører et utagerende sexliv, radikal politisk orientering, jordnær livsholdning, stort studielån, og manglende plan for livet. Karakterene blir mer komfortable i rollene sine utover i sesongen, men slutter jo aldri helt å være stereotyper. Karakter: 2,5.

Når det gjelder originalitet og det lille ekstra har jeg skrevet mye om dette i starten. Serien bygger på prate-sammen-konseptet, som jeg liker veldig godt, viser en verden ganske ulik min, noe jeg liker, og tar også opp sentrale samfunnsmessige spørsmål omkring rase, kjønn og klasse. Den får 4.

Samlet karakter blir dermed 13,5 av 20. Jeg er glad jeg har funnet den, og koser meg veldig når jeg ser den. Den er munter, ukomplisert og halvmorsom, noe som er veldig godt en gang i blant. Det er likevel vanskelig å regne serien som en stor skatt utover dette, så det gjelder å ta serien for det den er: Grei underholdning.