How I met your mother – Sesong 1

How I met your mother har jeg egentlig lenge hatt store forventinger til – jeg regnet med å like den. “Friends” etterlot et stort hull, og jeg hadde egentlig troen på at HIMYM til dels kunne fylle det. Likevel har jeg tatt meg god tid før jeg kastet meg over serien. Men nå har jeg gjort det – og den var om mulig enda bedre enn jeg forventet.

Serien baserer seg på et orginalt konsept: Ted Mosby sitter i fremtiden og forteller sin sønn og datter hvordan han møtte moren deres. Dette har positive og negative sider. Det positive er beslektet med en av seriens største fordeler: Det gir et inntrykk av at hele historien er forutbestemt, og fortellerstilen er likeså; full av paranteser, tilbakeblikk, og krumspring i historien. Dette er virkelig herlig å høre på og som seer føles det som om du virkelig bare kan lene deg tilbake og slappe av, for du er i hendene på noen som vet hva de snakker om og vet hva de skal. Dessuten åpner det for en stor fordel som sitcom-sjangeren vanligvis må klare seg uten, nemlig at den tirrer nyskjerrigheten: Hvordan havnet den ananasen på nattbordet? Som du sikkert skjønner blir den fort vanedannende.

Det negative er egentlig ikke så ille, men litt plagsomt. Nå kommer det en spoilor som kan ødelegge første episode for deg hvis du leser videre, men det er ikke et veldig stort tap. I første episode møter Ted den fantastiske, morsomme, pene og smarte Robin Scherbatsky, som han umiddelbart forelsker seg i – og presterer å erklære at han elsker allerede første kvelden. “And thats how I met you aunt Robin” erklærer fremtids-Ted til de stønnende barna sine, og en lang historie er i gang. Robin blir nemlig en fast del av vennegjengen, og sammen med det nyforlovede paret Lily Aldrin og Marshall Eriksen, og klysa Barney Stinson (mer om disse siden) sitter de mye på bar og opplever forskjellig sammen. Ulempen med dette er selvfølgelig at Ted og Robin utvikler et slags “Ross and Rachel”-forhold, der den ene liker den andre når den andre har kjæreste og omvendt, men i motsetning til på Friends er det allerede fastslått at det aldri vil bli Ted og Robin, noe som gjør det litt vanskeligere å følge med på deres av-og-på-forhold: Vil vi at Ted skal slå opp med kjæresten og bli sammen med Robin? De skal jo uansett ikke ende opp sammen? Tenk om det er forholdet til denne nye kjæresten som er verd å satse på? Hvem heier vi på?

Så var det karakterene. Så viktig i en serie. Og HIMYM klarer det virkelig. De har vært svært lure og hanket inn Buffys Alyson Hannigan som Lily Aldrin, som er like mild, kul og morsom som i Buffy. Ted Mosby er sympatisk, spontan og lidenskapelig, og Lilys forlovede Marshall Eriksen er utrolig koslig og morsom. Robin Scherbatsky er en flott og fyldig karakter, og det er veldig forfriskende å se en TV-serie skildre et forhold der det er mannen som er verpesyk og kvinnen som holder ham unna, selv om de begynner å nærme seg tretti. Det eneste jeg har å utsette noe på i karaktergalleriet er den teite Barney, som vel fyller et tullete nytt behov som har vokst frem om at alt skal være så lite pk. Selv om jeg godt kunne klart meg uten ham, ødelegger han ikke så mye, så det blir en 4 på karakterene.

Episodene får en solid 5′er for å være egne, konkluderende historier fulle av morsomme dialoger, internvitser, tilbakeblikk på ting som har skjedd før serien begynte, og ting som hender underveis. Serien får en 5 på sammenheng mellom episodene, fordi den drives frem av Teds evige jakt på kvinnen i sitt liv, og også har andre historier som driver sesongen fremover, som Lily og Marshalls forlovelse, Robins karriere og følelser for Ted, Teds forhold, Marshalls nye jobb og andre ting. Serien har vist oss hvor bra det faktisk er mulig å gjøre dette, noe som åpner for at man kan tenke seg hvordan dette tilbakeskuende blikket kunne brukes enda mer aktivt over hele sesongen (småhistorier som varer over flere episoder). Likevel gir jeg serien nesten full pott fordi den rett og slett er glimrende laget.

Konsept og originalitet kvalifiserer også til en 5, noe som gir serien 19 av 20 mulige poeng. Den er nesten så bra som en komiserie kan være.