Degrassi: The Next Generation – Sesong 1

Degrassi: The Next Generation er en serie jeg har vært så heldig å ramle over nylig, fordi TV Norge har sendt et par av de senere sesongene. En sucker som jeg er for high school-formatet, bestemte jeg meg for å gi det en sjanse, og kjøpte første sesong fra amazon.

Jeg ble rimelig overrasket når det viste seg at seriens hovedpersoner var 12 og 13 år gamle, henholdsvis 7.- og 8.-klassinger. Det er kanskje det første du må vite om denne serien, hvis du skal vurdere å se den. Det jeg imidlertid liker svært godt, er at hver sesong tilsvarer et år i livet deres, slik at de 7 sesongene som er laget til nå, leder oss helt frem til de er 19 og 20 år gamle. Dette gir perfekte vilkår for å virkelig bli glad i karakterene, siden du faktisk har sett dem vokse opp. Men mer om dette siden.

Degrassi: The Next Generation (heretter Degrassi TNG, eller bare Degrassi), er en kanadisk dramaserie med 20-minutters episoder, og er en oppfølger til flere Degrassi-konsepter som ble sendt i Canada på 1980-tallet; “The kids of Degrassi Street”, “Degrassi Junior High”, og “Degrassi High”. Ti år etter at gjengen fra den opprinnelige serien gikk ut av high school, feirer de med en gjenforening, som også markerer starten på den nye serien; “The next generation”. Og ikke nok med det: En av jentene i åttitallets Degrassi fikk en datter, og det er denne jenta som 12 år gammel står i sentrum i det serien starter på nytt igjen.

Emma Nelson er i stor grad hovedperson i seriens første sesong. Hun er datter av Christine “Spike” Nelson, som ble gravid som 14-åring i “Degrassi junior high”-serien, og fødte Emma sommeren før niende klasse. Emma er nå klar for å begynne i sjuende klasse, sammen med vennene Manny, J.T., og Toby. På skolen blir vi også kjent med store og skumle åttendeklassinger Jimmy og Spinner, Jimmys pliktoppfyllende og smarte kjæreste Ashley, hennes venninne Terri, og den oppmerksomhetssyke Paige.

Så hvorfor liker jeg serien så godt? I tillegg til det herlige generasjonsaspektet (noen av karakterene fra åttitallets Degrassi fortsetter videre i nye Degrassi som foreldre og lærere), og det at vi får se dem vokse opp, er det flere ting jeg liker svært godt. Jeg liker at rollene spilles av skuespillere som faktisk er den alderen de spiller, og at karakterene har klesplagg som går igjen i flere episoder, slik som det er i den virkelige verden. Serien minner om hvordan det var å gå på ungdomsskolen, hvordan man hadde spesielt nære venner en var sammen med hele tiden, selv om alle kjente hverandre likevel. Hvordan man kunne være ekstremt opptatt av det motsatte kjønn, hvordan det var å vokse opp, hvordan internett dukket opp med alle sine muligheter og farer. Jeg liker at karakterene, selv om de i stor grad er bestemte “typer”, som også er å kjenne igjen fra ungdomsskolen, likevel, som virkelige mennesker, har dybde. De kan gjøre feil selv om de er “perfekte”, de er impulsive, de tenker, de formes og utvikler seg i møte med verden, noe som er troverdig og spennende å følge med på.

Det fins selvsagt dårlige sider ved serien også. Den kan være moraliserende til tider, selv om dette er mye mindre utpreget enn i amerikanske “after school specials”. Jeg er ikke veldig opptatt av det, men det er mulig skuespillet ikke er det beste alltid, selv om dette ikke har plaget meg. Spørsmålene som tas opp oveforenkles kanskje litt vel mye og gir et inntrykk av at alt kan løses på 20 minutter.

Episodene følger et mønster med en eller flere småsaker som opptar episodens fokuskarakterer, og bringer hovedsaken i mål, samtidig som det fins lengre utviklinger i forholdet mellom karakterene. Episodene er korte, holder på oppmerksomheten og fører en glatt gjennom historien. Små, komiske situasjoner krydrer, samtidig som det er morsomt å rett og slett føle hvordan det var å gå på ungdomsskolen. Når en episode er over er det stort sett aldri noen løse tråder som gjør deg utålmodig etter å se en episode til for å se hvordan det går. Dette trekker litt ned, men historien går definitivt jevnt og trutt fremover, fordi den skildrer livene til disse personene, noe som egentlig er alt vi kan forvente av en slik serie. Karakter 4 på enkeltepisodene og 4 på sesongplottet.

Karakterene er flotte, spesielt Emma er sympatisk, sterk, tøff, og har en sterk rettferdighetssans som får henne til å fremstå som en reflektert og moden person. Hun er ikke redd for konfrontasjoner, og kjemper for det hun tror på. Manny, J.T. og Toby har egentlig ikke så store roller i denne første sesongen, men vi blir bedre kjent med spesielt Ashley, Terri og Paige. Akkurat første sesong er ganske kort (kun 15 episoder), og mye av det jeg har sagt om karakterenes dybde og utvikling er nok helst noe som skjer i senere sesonger. Emma, og kanskje Ashley, er vel de eneste karakterene vi blir skikkelig kjent med, og de andre fremstår mer som stereotype bakgrunnsfigurer. Jeg gir likevel et lite pluss for flotte skildringer av Emma og Ashley, og at det er et påpass varierende persongalleri med ulike karakterer, noe som gir karakter: 3.

Originaliteten har jeg skrevet en del om allerede. Jeg elsker at vi gjennom Degrassi-konseptet har fått følge enkelte av karakterene siden de var 13 år gamle, og frem til de er midt i trettiårene, slik som vi har fått med noen av de opprinnelige degrassi-karakterene (selv om det var et opphold på ti år i mellom), og jeg liker at vi har fått følge den lille babyen som ble født i sesong 2 av Degrassi junior high helt frem til hun er (minst) 19 år gammel. Ellers syns jeg også high school-ideen er grei, det er et scenario de fleste av oss kjenner oss igjen i, og jeg liker at det er mer jordnært og realistisk fremstilt enn andre high school-serier hvor skuespillerne ofte er i tjueårene, og mer hollywood-styla enn her. Og selv om serien er noe moraliserende i den forstand at den presenterer et forslag til “riktig” løsning i bestemte situasjoner, er den ikke like fordømmende som jeg ofte syns amerikanske serier er. Derfor gir jeg serien 5.

Totalkarakter blir dermed 16 av 20. Den når ikke opp til Gilmore girls, som er innen samme sjanger, men mye mer gjennomført både innen handling og dialoger, og for meg står som et ikon innen drama-sjangeren (og egentlig TV-serie-sjangeren). Men som en grei og ofte morsom dramaserie med interessante og realistiske problemer, karakterer og plott, er den absolutt å anbefale.