The O.C. – Sesong 1

Hva er det med the O.C. som har forent så mange i kjærligheten over en tilsynelatende så typisk dramaserie om unge, rike ungdommer i solfylte California?

Historiemessig fremstår The O.C. som et helt vanlig tenåringsdrama. Ryan Atwood er en fattig ung gutt i ferd med å starte sin kriminelle løpebane når han er så heldig å komme ut for advokat Sandy Cohen som forbarmer seg over gutten og tar ham med seg hjem for å gi ham et bedre liv. Sandy har, sammen med kona Kirsten, en sønn på Ryans alder, den selvironiske tegneserienerden Seth Cohen, som raskt blir Ryans nye bestevenn. Ryan forelsker seg i den rike nabojenta Marissa Cooper, og Seth har lenge vært forelsket i hennes bestevenninne Summer Roberts. Ryan må takle overgangen til et liv hvor problemene befinner seg på den helt andre siden av skalaen, men ikke nødvendigvis er mindre, og Seth slippes endelig inn i gjengen han alltid har drømt om.

Selv er jeg ikke overbegeistret for serien. På noen punkter skiller den seg positivt ut fra andre dramaserier. Handlingen skifter stadig retning i løpet av sesongen, og nye viktige karakterer kommer inn like fort som de forsvinner ut, store rystelser raser igjennom serien og etterlater en følelse av at hva som helst kan skje. Likevel gjelder dette i mindre grad for enkeltepisodene, som preges av lite faktisk handling og mye frem-og-tilbake-intriger. Problemer overdiskuteres, og det meste av drivet ligger i forsøket på å ordne ting på en måte som aldri helt ser ut til å ville skje – nemlig at Ryan er sammen med Marissa, og Seth er sammen med Summer. Ungdommenes kjærlighetsproblemer suppleres heldigvis av andre småplott, også disse av varierende varighet og ofte med store omveltninger. Kirsten driver boligselskapet til den vanskelige faren sin, Marissas far Jimmy Cooper får store problemer for å ha stjelt fra kundene sine, Kirstens søster kommer og går, nye par oppstår, og ikke en episode går uten et kjærlighetstriangel av en eller annen form.

Det som nok er seriens største styrke er Seth Cohens munnrapphet, de popkulturelle referansene, og noe av kjemien mellom karakterene. Band, filmer, tegneserier, og playstationspill lager et svært spesifikt univers som underbygger karakterene og gir seerne noen å identifisere seg med. Ikke minst har det blitt utgitt flere CD’er med musikk fra serien, og sammen med klesvalg, talemåte, uttrykk og egne oppfinnelser som “chrismukkah” inntar serien en rolle både som trendsetter og noe man bør ha fått med seg for å forstå referanser i samtaler og andre TV-program.

Seth spilles av Adam Brody, som noen kanskje kjenner igjen som Lanes første kjæreste, Dave Rygalski i Gilmore Girls, og er kanskje seriens morsomste karakter. Den selvopptatte, men sårbare Summer er også morsom, mens seriens hovedkarakter, Ryan, er uvanlig blek og konturløs. Det er noe med karakterer som skal være så rolige, måteholdne, og mutte at det føles som om du ikke blir kjent med dem. Marissa er også blek i starten, men viser seg etterhvert som er relativt mangesidig karakter med flere streke karaktertrekk. Et pluss er også at foreldrene får relativt stor TV-tid i denne serien, noe som gjør at serien favner bredere og gir flere mulige handlingsveier.

Alt i alt er serien et helt greit skue, men ikke noe mer enn det. Serien føyer seg inn i rekken av dramaserier med polerte skuespillere i 20-årene i rollen som 16-17-åringer, med mellommenneskelige relasjoner som største handlingsplott. Noen av historiene kan engasjere litt i perioder, men det er ellers ikke en serie som inviterer til time på time med ivrig TV-kos. Noen ganger kan episodene bli så uengasjerende at det føles som om de aldri skal slutte, men dialogene, referansene, karakterene og stadige uventede vendinger redder serien inn.

Engasjerende enkeltepisoder: 2,5

Plott over flere episoder: 2

Karakterer: 3

Originalitet / plott/ det lille ekstra: 2,5

Totalt: 10 av 20.