“The Frighteners” starter som en actionfylt barne- eller ungdomsfilm med gjennomsiktige, morsomme, om enn litt udelikate spøkelser, men slutter som en passe skummel nesten slasherfilm, noe som gjør det litt vanskelig å gjette hvem denne filmen egentlig er myntet på. Den er for humørfylt og barnslig for de som ønsker å skremmes vettet av, men for brutal for de yngste, noe som ga regissør Peter Jackson betydelig hodebry når filmen ble vurdert til 15-årsgrense, selv om Jackson hadde sett for seg aldersgrense 13 år.
Livet til arkitekt Frank Bannister faller sammen som et korthus når han mister kona si i en bilulykke. Som en konsekvens av ulykken utvikler han evnen til å se spøkelser, og lever nå av å sende sine spøkelsesvenner inn i husene til folk, for så å komme og drive dem ut mot betaling. Snart begynner han imidlertid å oppdage at lysende tall dukker opp i pannen til folk før de på mystisk vis dør av hjertestans. Han oppdager at det er et vesen skummelt lik “mannen med ljåen” som er på ferde, og hans forsøk på å redde ofrene fører raskt til at han får politiets oppmerksomhet.
Første del av filmen består dermed mye av intens flukt fra politet til lystig barnefilmmusikk, men går snart inn i mørkere baner og handler om massemord, galskap, og frykt. Selv er jeg ikke en stor skrekkfilmfan, men jeg tror likevel “The Frighteners” skiller seg fra andre skrekkfilmer på flere måter. Man dveler aldri ved det grusomme som skjer, det er ikke personlig, eller gjort for å være grusom eller se folk lide, noe som gjør det lettere å høre om det uten at det setter seg som en ubehagelig følelse i kroppen. Dessuten ser vi ikke grafiske, stygge nærbilder av mordene, selv om det ofte antydes smertefulle måter å dø på. I tillegg er det med på å skape en lettere stemning at karakterene ikke ser ut til å ta døden så veldig tungt, selv om de prøver å unngå den, og at det i det hele tatt ikke virker så veldig traumatisk det de opplever.
På tross av alt dette er det jo ekkelt. Det refereres til grusomme hendelser, vi får se flashback fra hvordan det var, så filmen utvikler seg til å ikke bli en kosefilm for sarte sjeler. Filmen faller rett og slett mellom to stoler, men skulle jeg anbefalt den til noen, skulle det vært noen som fra før av er glad i Beetlejuice, Casper med Christina Ricci, og kanskje Ghostbusters. Forutsatt at man tåler grusomheten som hele tiden ligger implisitt i filmen.
“Tilbake til fremtiden”-fans vil kanskje også sette pris på at hovedpersonen spilles av herlige Michael J. Fox, som i ekte Marty McFly stil løper rundt og faller over biler.
Karakter: 9 av 20
Arkivert under: 1990-talls, Eventyr, Film, Overnaturlig, Sannheten avdekkes gradvis, Spenning, Tilbakeblikk, amerikansk, komedie, spøkelser
