The Office USA

Jeg burde nok skrevet om britiske office først. Men etter tre fulle sesongers adskillelse (og i motsetning til BBC slår amerikanerne (vanligvis) til med skikkelige, 25-episoders sesonger), har de to seriene utviklet seg til å bli to selvstendige uavhengige serier, om enn med samme fedre.

Serien tar utgangspunkt i et kontormiljø i papirselskapet Dunder Mifflin, i Scranton, Pennsylvania. Serien fremstår som en dokumentar, hvor handlingen formidles gjennom intervjuer med kontoransatte samt kameraenes tilstedeværelse på kontoret. Sjefen, Michael Scott, er glad i å tilbringe tid med andre, og mindre glad i å arbeide, og de fleste episodene sentrerer ofte omkring en eller flere store hendelser som gjør dagen spesiell, enten det er bursdager, innsamlinger, olympiader eller liknende.

Svart på hvitt kan nok dette høres kjedelig ut, men i virkeligheten er det for meg en av de beste komiseriene noensinne laget. Det som kanskje gjør serien aller best, er at den har et utrolig bra karaktergalleri. Karakterene er som små historier i seg selv, og det er morsomt jo bedre du blir kjent med dem å følge med på hvordan de reagerer på ting, hvordan de oppfører seg mot andre, og hva som skjer i livene deres. Du har den alkoliserte alenemoren som aldri klarer å slutte å drikke (og ikke tar det så tungt), du har den gamle hippien som stadig røper nye sider ved sin slaskete livsførsel, enten det er at han elsker å stjele, at han aldri har hatt et kjøleskap, eller at at han muligens lå med andre menn på 60-tallet, du har den ensomme triste fraskilte personalansvarlige som i sin molefonkne fremferd minner litt om Tussi i Ole Brumm, og en haug andre karakterer, som du etterhvert blir så godt kjent med at du tenker “typisk dem!” når de sier eller gjør noe.

I forgrunnen finner du de mest sentrale karakterene, som også har rot i den opprinnelige, britiske Office-serien. Du har Pam, den pene, beskjede resepsjonisten som helst skulle ønske hun var illustratør, men har resignert i en kjedelig jobb. Du har Jim, den kjekke selgeren som er kontor-bestevenn med resepsjonisten og er hemmelig forelsket i henne selv om hun er forlovet med ev av lagerarbeiderne. Dynamikken mellom disse to er fantastisk, og du finner en hel historie i det som skjer mellom dem, og kan lese følelser i blikk, snakking, og plutselig alvor som gjør det spennende å følge med på hvordan det går vidre. Deres kontorfiende Dwight er også utrolig morsom, med sin blanding av nazistaktig forakt for svakhet (bestefaren hans satt i en alliert fangeleir) kombinert med en overdrevent barnslig tro på alle skøyerstrekene til Jim og Pam, og en hundeaktig underkastelse for autoriteter, spesielt sjefen. Og til slutt har du selvsagt sjefen, Michael Scott, som etter de par-tre første episodene faller inn i en fantastisk mal som mannen som ikke har venner, og bruker sin rolle som sjef for å etablere kontakt med andre. Mannen som ikke klarer å stå på sidelinjen og se andre få all oppmerksomheten, men som aldri klarer å bygge opp respekten fra andre.

Og dette var bare noen av karakterene. 5 poeng.

Enkeltepisodene er også utrolig herlige. Det er alltid ett eller annet som skal skje, episodene er fullpakket av handling, både fra dynamikken mellom Jim og Pam, Michaels påfunn, skøyestrekene med Dwight, hendelsene på kontoren (bursdagen/jula/”pakken” på kontoret/ kurs om seksuell trakassering, osv.) 5 poeng.

Plottet gjennom serien er ikke like fremtredende som i spenningsserier, men kvalitetsnivået og variasjonen i hendelser gjør at du alltid vil ønske mer, mer, mer av denne serien. Det er dessuten så mye sammheng som det kan være, vil jeg mene. Neste episode fortsetter i motsetning til enkelte andre komiserier (f.eks. Simpsons) der den forrige slapp, og utviklingslinjer er forholdet mellom Pam og forloveden (når skal de bestemme en bryllupsdato?), forholdet mellom Pam og Jim (når skal de innse at de burde være sammen?), Michael og Jan (jepps), og flere andre. Pefekt! 5 poeng.

Når det gjelder originalitet, er også serien helt på topp. 5 poeng.

Denne anmeldelsen har vært svært preget av at jeg alt har sett flere sesonger av serien (noe eksemplene også viser), og jeg skal innrømme at de første episoene av den 6-episoders første sesongen ikke er like gode. Men når du først har blitt glad i serien er det umulig å mislike selv disse episodene. Har du gått glipp av denne skatten og vil gi den en sjanse, er mitt råd at du i det minste ser ferdig første sesong, og kanskje begynner på andre. Liker du den fortsatt ikke, er det nok ikke noe for deg.

Totalsum for serien blir 20 av 20.