Mamma Mia!

På den ene siden tenker jeg at filmskaperne var enormt heldige at denne filmen ikke floppet totalt. En syngende James Bond har satt ut mang en kinogjenger, og humoren er til tider opplagt og småharry. I tillegg tror jeg nok skuespillergalleriets gjennotsnittsalder er noe høyere enn det som er vanlig i Hollywoodfilmer, og da er det spesielt fokuset på voksne kvinner som er uvanlig. Voksne kvinner som fortsatt har et liv, vel og merke. Men faktisk, og heldigvis, har filmen blitt en knallsuksess, og det må jeg ærlig si at jeg syns den fortjener. Livstørsten den portretterer, de nydelige omgivelsene, sol og lys, flotte skuespillere, humor, og ikke minst ABBA-musikken i sitt rette element, gjør denne filmen til en opplagt vinner.

Sophie Sheridan skal gifte seg, og har et sterkt ønske om at faren, som hun aldri har møtt, skal være den som fører henne til alteret. Hun har funnet morens gamle dagbok, som avslører at hun har tre potensielle fedre, og sender i skjul invitasjoner til alle tre, i håp om at hun skal vite hvem av dem som er faren når hun ser dem. Snart er bryllupsforberedelsene i sin siste fase og Sophies mor, Donna, får sjokk når hun ser de tre eksene sine møte opp akkurat når datteren skal gifte seg. Historien har også flere underplott som omhandler Sophies forhold til kjæresten Sky, og deres liv og ambisjoner for fremtiden, Donnas sviktende økonomi og datterens bekymring for å la henne være igjen alene med hotellet, forholdet mellom Donna og bachelor nr 1, Sam Charmichael, som forlot henne for å gifte seg 21 år tidligere, Donnas venninner Rosie og Tanya, og bachelor nr 2 og 3, Harry Bright og Bill Anderson.

Filmens store stjerne er for meg Amanda Seyfried, som ikke bare er utrolig pen i denne filmen, men som nok en gang viser at hun er en fantastisk karakterskuespiller. Hun er i stand til å forandre hele uttrykket sitt og utseendet for å tilpasse seg de ulike personlighetene hun har spilt i ulike filmer, fra dukkedum venninne i “Mean Girls“, via ultrautfordrende bad-girl i flere Veronica Mars-episoder, og er her utrolig som sprudlende impulsiv ung jente med et intenst ønske om å finne ut hvem hun er og hva hun skal gjøre med livet sitt. Ikke minst viser Seyfried seg å ha en nydelig lys og ren stemme som også overskygger alle andre i filmen.

Selv om filmen i seg selv er rimelig middels – handlingen er ikke spesiell, humoren er helt grei, og fins deler av filmen som rett og slett er litt kjedelige, så trekkes den opp av gleden, skuespillerne, de glade sangene og den gode følelsen du sitter igjen med når den er ferdig. En film som absolutt er verd å få med seg.

18 av 20