I Am Legend baserer seg på Richard Mathesons roman fra 1954. Will Smith spiller Robert Neville, forsker – og siste overlevende menneske i New York City. Året er 2012, og et virus utviklet av menneskene for å kurere kreft har kommet ut av kontroll og forvandler infiserte mennesker til vampyr-aktige monstre. Neville er imun mot viruset, og valgte å bli igjen i byen ved evakueringen, og bruker nå all sin tid på å lete etter en kur mot sykdommen. New York er øde, gjengrodd, og livsfarlig å oppholde seg i etter mørket, når “Darkseekers”‘ene vralter seg fram fra sine mørke gjemmesteder og eier byen for natta. Nevilles dager er sterkt rutinepregede, han forsker, farter rundt i byen hvor han konverserer med prøvedukkene, venter på tegn fra andre overlevende, og jakter på monstrene for å teste ut medisinen han lager.
Jeg liker science fiction, kanskje spesielt når den foregår i nær fremtid og på jorda. Det er spennende å plumpe ned i helt fremmede scenarioer, og oppleve andre mennskers forestillinger av hvordan det ville vært å leve under slike vilkår. I så nye filmer er bildene fantastiske, og det er verd å se filmen alene, bare for å se Manhattans biler parkert, gress svellende frem fra asfalten og byen som kolonisert av dyr. Filmen presenterer også en helt grei forklaring på hvordan dette kan skje, selv om jeg syns den blir litt vel brokete presentert. Likevel fremstår dette som et bevisst valg – en fremstilling av situasjonen slik den oppleves for Neville – den eneste mannen som er igjen i New York – og for alt han vet, i hele verden. Utover i filmen får vi også vite noe mer om hva som har skjedd i verden – ryktene, koloniene, usikkerheten og samarbeidet, like oppdelt og angstfylt som det nok ville føltes i en slik situasjon, hvor all kontakt mennesker i mellom er kuttet tvert over på grunn av manglende infrastruktur.
Likevel er filmen skuffende utilfredsstillende. En film med nesten bare én skuespiller er vanskelig å holde spennende. Når bildene av tomme New York er presentert, og monstrene har gjort kjent sitt mildt uhyggelige nærvær, sitter vi hovedsakelig igjen med en mann med sinnstilstand et sted mellom tvunget skjerpet og halvgal, som råkjører i New Yorks gater, skyter dyr, duller med hunden sin, og pludrer med butikkdukkene. Dette er ikke spennende nok for en hel film. Mot slutten blir det imidlertid bedre, dramatikken er mer engasjerende enn vanlige slåssescener i andre filmer, og slutten etterlater en slags andakt som gjør at jeg tenker tilbake på filmen som bedre enn den strengt tatt var.
11 av 20
Lagret under: 2000-talls, Alternativ virkelighet, amerikansk, Film, fremtid, Monster, Monsterfilm, Post-apokalyptisk, Redde verden, Science fiction, Spenning, Thriller, Vampyrer
Er veldig enig med deg. Etter at jeg så filmen så satt jeg igjen med en følelse av at de kunne ha gjort så mye mer ut av filmen. Typisk science fiction spør du meg.
Vil ikke si det jeg mislikte med filmen er så typisk science fiction akkurat, selv om en del av filmene nok følger en annen spenningskurve enn det vi er vant til siden de ofte er skrevet for bøker heller enn film. Mange science fiction-filmer kan vel dermed oppfattes som litt for lite actionfylte siden mye av det som skjer bedre beskrives med ord enn bilder, men jeg syns ikke dette er en hovedregel. Ofte er science fiction-filmene spesielt gode av nettopp samme grunn, siden de ofte har flere spenningstopper og mye handling siden forfatteren ønsker å holde leserens oppmerksomhet gjennom en lang bok.
Likevel – med den her tenker jeg akkurat som deg; de kunne gjort mer ut av filmen. Som jeg skrev skjønner jeg tanken med at vi følger kun én person, men siden resultatet ble kjedelig i store perioder hadde de nok tjent på å gjøre noen endringer.
Er en stund siden jeg så filmen nå, men jeg falt også veldig for dette med hvordan de presenterte Manhatten i en slik tenkt virkelighet. Historien er bra, men det halta litt ja… og slutten ble for … jeg vet ikke helt… den overbeviste ikke. (Jeg så den alternative slutten også, uten at det hjalp så veldig.) Men likevel var det sånn at jeg valgte å se filmen et par ganger til, det var noe der som traff veldig. Og Will Smith synes jeg er innmari bra.