Cloverfield er en annerledes katastrofefilm eller monsterfilm. Mens vanlige filmer innen sjangeren som regel tar utgangspunkt i hvordan staten og forskere arbeider på spreng for å forhindre katastrofen, følger Cloverfield en gruppe ungdommer, og deres opplevelser når et gigantisk monster plutselig inntar New York. For å ytterligere øke “amatør”-effekten, består bildene utelukkende av ungdommenes egen filming med et håndholdt kamera. Her ser vi militæret, her ser vi angrepene på monsteret, men vi ser det i vill flukt bort fra stedet.
Jeg liker veldig godt at filmen tar utgangspunkt i hvordan dette oppleves for vanlige, unge mennesker. Ser man bort fra det noe urealistiske ved monsterangrep, gjør det scenarioet noe mer realistisk, noe lettere å sette seg inn i. Hvordan ville jeg opplevd det her og nå hvis et monster inntok byen? Flukten, forsøkene på å komme bort fra kryssilden, alle man bekymrer seg for, telefonene, strømbruddene, ønsket om å redde de man er glad i – alle disse aspektene blander seg sammen med monsterbildene og actionen.
Dessverre er den likevel ikke supergod. Mange klager på kameraets risting, og jeg må nok slutte meg til dem. Jeg misliker også at vi vet så lite om hva som egentlig skjer – hvorfor monsteret har kommet til New York – hvordan det har oppstått, hva som er planen for å kvitte seg med det – jeg føler meg rett og slett snytt for mytologi nå som USA har fått sitt eget monster. Likevel ser jeg jo at dette er bevisste valg for å understreke stemningen i filmen. De er vanlige folk, de skal ikke vite hva som foregår, de skal føle seg avskjært fra verden og hjelpeløse. Det kan derfor aksepteres, og siden vi allerede har den andre typen film i for eksempel Godzilla, bør det være mulig å akseptere Cloverfield som noe eget.
Karakterhistoriene blir også vanskeligere å følge når historien fortelles gjennom et vanlig hjemmekamera. Det er litt stilig å sy sammen forhistorien ved å se hvordan opptaket delvis overlapper opptak fra en måned tidligere, men man blir fort lei av det, og sitter igjen med fem fremmede mennesker, som stort sett forblir fremmede filmen igjennom.
For meg fremstår filmen som et morsomt eksperiment, men ikke så mye mer enn det. Selv om det er en del av uttykket fremstår den som noe slurvete sammensatt, og siden strategiene og forsøkene på å drepe monsteret forsvinner, er det ikke mer til filmen enn flukt fra et ukjent monster.
12 av 20
Arkivert under: 2000-talls, Film, Filmet av karakterene selv, Monsterfilm, Spenning, amerikansk, katastrofefilm
