Ghost Whisperer sesong 1

Ghost Whisperer hadde alle forutsetninger for å bli en skikkelig bra serie, og jeg husker jeg var veldig spent da den ble annonsert på TV Norge. Likevel gjør den alt feil, og ender opp fullstendig ansiktsløs, tynn, og rett og slett kjedelig. Melinda Gordon har vært i stand til å se spøkelser siden hun var veldig liten. Nå er hun nygift, og har flyttet til en liten by ved navn Grandview, hvor hun driver en antikvitetsbutikk. Stadig vekk kommer hun ut for ulykkelige sjeler som enda ikke har gått over til den andre siden, og Melinda må finne ut hva som har skjedd med dem, og hva som forhindrer dem i å krysse over.

Ghost Whisperer er enda et eksempel på en serie som forsøker å gjøre alt etter boka, men rett og slett ikke får det til. Den har inne skrekkaspektet, hvor spøkelset er en typisk hjemsøker i begynnelsen, angivelig fordi det ikke har krefter nok til å si hva det ønsker rett ut, eller fordi det fortsatt er desorientert etter at det døde. Derfor ser det gjerne forferdelig skummelt ut også, og dukker opp på alle slags skumle måter så Miranda skvetter og hopper. Bare at det ikke er skummelt. Kanskje er det fordi Melinda selv ikke er redd, men heller mildt nyskjerrig, kanskje er det laget for et såpass ungt publikum at det er grenser for hvor ekkelt de kan gjøre det, eller kanskje er det rett og slett slik når det er en serie at det er vanskelig å ikke gjenta seg selv.

Episodene har en godt innarbeidet rutine; Melinda oppsøkes av et spøkelse som ikke klarer å gi uttrykk for hva det ønsker. Hun begynner å undersøke og oppdager etterhvert identiteten til spøkelset og konfronterer det med dette. Da blir spøkelset mer normalt å se til og forteller historien sin, gjerne i en litt begrenset versjon. Miranda forsøker å løse problemet, men oppdager at det var noe hun ikke visste som gjør slutten mer overraskende. Kanskje var det ikke selvmord, kanskje var det ikke drap, kanskje ønsker ikke spøkelset tilgivelse, men hevn og så videre.

Og dette kunne jo vært riktig bra. Ikke bare får man et mysterium å løse i hver episode, man får også en real dose grøss og en overraskende slutt i tillegg. Men ikke er det skummelt, og ikke er handlingen overraskende heller. Miranda skjønner alt så utrolig mye senere enn de som ser på (hvem skjønner ikke at et tall på koden 180206 er en dato?), historiene er tynne og sporene ujevnt posjonert ut. Når twisten kommer er det ikke lenger en twist, og belønningen for å ha holdt ut til slutten blir den lange, tårevåte samtalen før spøkelset skal krysse over.

Og for hver nye episode begynner man helt på nytt. Riktignok går det en slags historie på tvers av episodene, men disse har ikke noen drivende faktor, og er rett og slett dagligliv uten dramatikk, som gir liten grunn til å egentlig følge med videre. Karakterene er også flate og kjedelige. Miranda og ektemannen Jim har knapt et karaktertrekk på deling, og forholdet dem i mellom er stillestående sukkersøtt som to modeller tatt ut av en katalog. Dialogene mellom hovedpersonene minner seeren konstant om at det er snakk om mennesker som spiller venner, og later som de har det morsomt sammen.

Høydepunktet i sesongen er de to siste episodene som overraskende nok er bra. Miranda går med en gnagende følelse av at noe kommer til å skje, samtidig som hun møter nedfrosne spøkelser som varsler om en kommende katastrofe. Forfriskende spørsmål om hvordan dette kan henge sammen melder seg, og sesongens siste miutter gir faktisk frysninger. I tillegg dukker en ny skyggekarakter opp, Melindas motstykke, som jobber for å forhindre sjeler i å krysse over. Dette varsler om bedre sesonger senere i serien, og den kan selvsagt tilgis for en treig start hvis den leverer senere.

Engasjerende enkeltepisoder: 1

Plott over flere episoder: 0

Karakterer: 1

Originalitet / plott/ det lille ekstra: 2

Totalt: 4 av 20