I love you, man

Noen ganger ramler man over små skatter som gjør TV-kvelden så utrolig mye bedre enn ventet. «I love you man» er en slik film. På coveret kan den virke som en helt vanlig B-film av en forviklingskomedie, men den fantastiske harseleringen med mellom-menneskelige relasjoner sender den rett til topps.

Peter Klaven har akkurat forlovet seg og innser plutselig at han ikke har noen skikkelige venner å dele nyheten med. Plutselig legger han merke til at alle andre har noen, og begynner å føle seg rar og utelatt. Kan han finne en bestevenn innen bryllupet?

Det fins så mange måter denne filmen kunne endt opp dårlig, men filmen klarer å dra frem akkurat de måtene temaet blir en styrke heller enn en svakhet. Filmen trekker morsomme referanser til dating og skaper en venne-dating terminologi med ord og konsepter som «man-date» og «friend-slut», uten å bli repeterende eller kjedelig. Hvordan finner man egentlig venner i voksen alder hvis man ikke er fornøyd med dem man omgås til daglig?

Filmen er spekket med herlig kleine situasjoner, som det øyeblikket man har sagt noe man ønsker skal bli forbigått i stillhet, men heller blir bedt om å gjenta det eller forklare det, og joviale Ned Flanders-aktige språkmessige krumspring som får en til å hate seg selv så snart det er sagt.

Filmen tar selvforakt til nye høyder, og viser den andre siden, nemlig alle vi som trenger en liten stund før vi kan slappe av rundt nye mennesker. Paul Rudd er overraskende herlig som Peter og minner nesten om en potensiell amerikansk Ricky Gervais med sine unnskyldende smil, og det intense blikket han får når han prøver for hardt. How I Met Your Mothers’ Jason Segel er som vanlig sjarmerende som den avslappede manne-flørten som viser Peter en helt ny verden.

Smårollene er også fine, og jeg syns faktisk de har noe som kunne vært starten på enda en office-aktig serie for oss som aldri får nok. DVD-utgaven får også pluss for mye ekstramateriale som slettede scener, utvidede scener, gag reel, og den fine kategorien «extras», som ser ut til å vise hvor mye improvisasjon som lå til grunn.

Filmen kunne så lett blitt en typisk manne-mann film, eller blitt sjåvinistisk og ekkel, men er istedet selvironisk uten å skape for stramme roller verken for manns- eller kvinnerollen. Den kunne sklidd ut og blitt for opptatt av kroppsvesker, eller for hundefilm-aktig, som coveret kunne tyde på, men den balanserer innslagene fint og ender rett og slett opp som en kjempefin film man ler høyt av flere ganger.

18 av 20