Nowhere boy

«Why couldn’t God have made me Elvis?

‘Cause he was saving you for John Lennon»

Ah, jeg har ikke tid til å skrive dette i det hele tatt, men jeg kom ut for denne anmeldelsen av filmen, og må bare skrive et forsvar.

Nowhere boy handler altså om John Lennons ungdomstid, fra før han møtte Paul McCartney, via the Quarry Men og frem til like før turen til Hamburg. For meg står filmen i toppsjiktet av filmer som skildrer 50-tallet fra en ungdoms perspektiv, spekket med god musikk, og fanger tidsånden (slik jeg ser den for meg) bra. Men fremst av alt er dette en film som skildrer en ung gutts jakt på sin egen identitet (sorry), og hva er vel da bedre enn å ta utgangspunkt i en person nesten hele verden føler at de kjenner?

Dagbladet skriver at filmen hovedsaklig «fanger (…) Johnsons (?) ytre, der Taylor-Wood framstiller ham som en slags følelsesløs, «alltid en god kommentar på lager»-kjekkas», og videre at filmen burde våget seg under huden på ham og fanget hans karakter. Der er jeg helt uenig. Tvert imot syns jeg filmen vier svært mye tid til å skildre personlige tragedier i John Lennons liv, og viser en fortapt gutt som på tross av materiell velstand mangler en trygghet og nærhet som gjør ham rastløs og evig søkende. Ikke bare kaster dette lys over historien slik vi vet den går (bl.a. med hensyn til Yoko Ono), men det forklarer også forholdet til moren.

Greit nok, noen av scenene mellom mor og sønn ble skildret litt vel sukkesøtt og kanskje litt for fysisk enkelte steder, men jeg føler ikke at dette har seksuelle undertoner, men heller er et virkemiddel for å skildre kontrasten mellom den utadvendte, impulsive og unge moren, og den reserverte, småsnobbete og eldre tanten. Siden de kun fikk kjenne hverandre en så kort tid kan dette forsvares brukt til å vise hvordan moren ikke bare fylte et biologisk tomrom for Lennon, men også et følelsesmessig og fysisk tomrom.

«Hvis regissør Sam Taylor-Wood har hatt som målsetting å framstille den unge John Lennon som en beint igjennom usympatisk type, så har hun lykkes» skriver anmelder Larsen, og jeg skjønner ikke hvor han tar det fra. Filmen forklarer oppførselen hans fra flere hold, rotløsheten fra å bli dratt mellom flere verger hvor ingen klarer gi den tryggheten han trenger, tidsånden og musikken, og ikke mist Liverpool- og ungdomskulturen. Oppførselen hans er forøvrig ikke oppdiktet, som blant annet skildret i Beatles’ egen antologi, gjennom intervjuer med Lennon; «Jeg var ikke så veldig tøff på skolen, men jeg klarte å få det til å se ut som om jeg faktisk var det. Derfor kom jeg ofte i bråk. Jeg kledde meg i tøffe klær som en teddyboy, men hvis jeg var i tøffe strøk og kom borti andre av den sorten, var jeg i trøbbel. (…) Den type gjeng jeg leda, dreiv med butikktjueri og trakk ned trusene på jentene.»

Castingen var også glimrende gjort. Rent utseendemessig ligger Aaron Johnson nær den unge Lennon, både i kroppstype og ansikt, spiller svært godt og kler teddyboy-looken, litt som en ung Travolta i Grease. Anne-Marie Duff er bra som en ikke for billedskjønn og noe hektisk Julia, og Kristin Scott Thomas viser at bak Mimis kontrollerte ytre fantes en sterk kjærlighet for gutten hun har oppdratt. Paul og George kunne de nok gjerne tatt i en annen retning med for min del, men siden rollene er såpass små, spesielt for sistnevnte, er ikke dette noe problem.

Andre fine ting ved filmen er at det virker som de har tatt utgangspunkt i kjente bilder fra Lennons ungdomstid og gjenskapt situasjonene hvor bildene ble tatt i filmen, helt ned til fotografen som tar bildet.

Selv om jeg ikke kjedet meg et sekund (og heller ikke mitt mindre Beatles-kjente følge) er det jo mulig at dette er en film med for lite action for enkelte. Den helt ideelle film for mitt vedkommende hadde kanskje fokusert enda mer på det popkulturelle og litt mindre på tragediene, og i tillegg gått lenger fram i tid (vi vil ha Cynthia, Hamburg, Cavern og Epstein!). Men dette ville nok endret filmen ganske mye, så i seg selv er denne filmen helt fin. Veldig fin.

17 av 20