Transformers: De beseirede slår tilbake

Jeg sliter fortsatt litt med å finne ut hvordan jeg skal forholde meg til filmer jeg ikke har sansen for. På den ene siden er det greit å bli advart mot filmene. På den annen side har jeg jo egentlig ikke de beste forutsetninger for å anmelde en film jeg antakelig ikke forstår eller klarer å sette meg nok inn i til å bli engasjert i, noe som ikke nødvendigvis er filmen sin skyld. Jeg skriver likevel, siden noen som leser bloggen og ellers er enig med meg i det meste, sannsynligvis vil føle det samme som meg angående denne filmen også. Rett meg gjerne hvis jeg skriver noe feil, for jeg er ikke helt inne i mytologien.

Jeg har altså ikke de beste forutsetninger for å vurdere filmen. Jeg har ikke noe forhold til leketøyet, tegneserien eller TV-serien fra da jeg vokste opp, og i tillegg har jeg frekt nok ikke engang sett den første filmen før jeg kommer her og uttaler meg om ting jeg åpenbart ikke har peiling på. Likevel er jeg glad i science fiction, og setter pris på gode historier, tankegymnastikk, paradokser, aha-opplevelser og andre ting man man burde kunne forvente fra en science fiction-film.

Filmen er basert på et enormt tynt grunnlag; leketøy som kan forandre form fra biler til roboter. Ut av denne ideen har det altså spredd seg et helt univers av tegneserier, TV-serier, dataspill, og nå altså filmer med stort budsjett. Hvordan lager man handling ut av noe som egentlig var lekefigurer? Hvis man ikke gidder å bygge opp en skikkelig historie, kan man ta en snarvei og si at maskinene fikk liv fra en eller annen magisk uforklarlig kilde, og la det være med det. Maskinene har altså tatt menneske/dyr/bil-form når de kommer til jorden, fordi de tror de ikke skal skille seg ut. Gjennom å forkle seg som biler kan de skjule seg blant oss uten at vi i det hele tatt vet at de er der.

Jeg savner en bedre forklaring på hva slags livsform dette er snakk om. Hvor kommer de fra? Tilsynelatende er det ikke snakk om en livsform som har gått fra kjøtt og blod til maskin, noe som gjør det vanskeligere å akseptere vesnene som fullverdig liv. De er ikke liv som manifiserer seg som maskiner, de er maskiner som har fått liv. Har de i det hele tatt tanker og følelser? Det er vanskelig å sympatisere for livsformen slik som den beskrives.

For meg fremstår dermed filmkonseptet som en slags unnskylding for å lage mange løpe-, slosse- og eksplosjonsscener, antakelig ganske likt det småbarna satt og lekte på barnerommet. Når filmen ikke primært lages fordi man ønsker å fortelle en historie, er den dermed avhengig av at seerne er fornøyde med vilkårlige kamper.

Greit nok, filmen lirer ut av seg noe med «The Fallen» som er en en slem transformer som vil tappe all energi fra sola og dermed drepe alt liv på jorda. For å kunne gjøre det trenger de the Matrix of leadership, og kun hovedpersonen Sam har den informasjonen som trengs for å finne den. Dermed er det duket for et kappløp mot gjemmestedet med et par skattejakt-aktige referanser underveis.

Problemet er at denne handlingen er gjemt under et hav av merkelige robotnavn og slagscener, noe som får mye av handlingen til å virke tilfeldig og oppjaget. Starten er spesielt treg, og selv om den tar seg litt opp i andre del av filmen, føles det aldri som om vi vet hvor veien går videre eller kan engasjere oss i handlingen. I tillegg fører castingen av kjedelige gutter og ekstremt plastikk-aktige jenter i karikerte og kjedelige roller til at man ikke føler sympati for noen av karakterene heller.

Filmen er aldri spennende, tar ikke opp dypere filosofiske eller politiske spørsmål, gir oss ikke humor, dialoger, gode karakterer, interessante mennesker, eller noen som helst grunn til å se videre. Egentlig er det tragisk å tenke på hvordan man kan bli gitt et så stort budsjett og presterer å levere noe sånt, når det fins så mange spennende historier man heller kan fortelle.

Hadde jeg sett filmen alene, hadde jeg nok slått den av kort ute i filmen, men siden jeg endte opp med å se hele, fikk jeg sjansen til å prøve å finne gode sider ved filmen. Enkelte av de skumle robotene ser litt kule ut, selv om de stort sett er så skrapmetall-aktige at det nesten er vanskelig å vite hvor man skal se på dem. Filmen forsøker seg nesten på en slags Indiana Jones-aktig skattejakt en periode av filmen, komplett med “aliens har vært på jorda før”, “de samme gamle tegnene fins over hele jorda, hva betyr de?”, “aliens lagde pyramidene” og alt det der. Dessverre virker det hele sammenrasket og slurvete og er der mer som obligatoriske ingredienser enn en faktisk del av historien. Den redde romkameraten som er med på ferden er kanskje den av karakterene som har flest sider, og jeg liker de jente-i-skrekkfilm-aktige hylene guttene kommer med en gang i blant. Men dette er altså ikke nok til å redde inn filmen i det hele tatt.

“Stranger in sweden” mener samfunnet i større grad aksepterer meningsløse, urealistiske tullefilmer hvis de lages for menn, og dette stemmer nok en hel del. Både VG, Aftenposten, p3, og (spesielt) Stavanger Aftenblad gir Transformers 2 et høyere terningskast enn Sex and the city 2. Likevel er det morsomt å se hvordan Dagbladet og Adressa ser ut til å ha fersket Transformers 2 som et slags guttenes svar på Sex and the city 2 med samme lave terningskast for begge filmene.

Fra meg blir det: 4 av 20.