Lavt kinobudsjett og lite tid i semesterene gjør så jeg dessverre ikke alltid kan være den første til å anmelde nye filmer. Jeg syns likevel det er verd å skrive om filmer også en stund etter at de er aktuelle, fordi de er fine å ha i arkivet. Du vet, til filmkvelden.
Avatar er jo altså James Camerons storverk om en kraftig bevæpnet privat ekspedisjon til planeten Pandora for å sanke unobtainium, et svært verdifullt stoff som dessverre befinner seg like under en stor bosetning av innfødte på planeten, Na’vi’ene. Parallellt med militære eskapader føres et forskningsprosjekt, hvor mennesker fjernstyrer Avatarer, blandinger av mennesker og de innfødte. Vår helt, Jake Sully, er egentlig en eks-soldat, men hentes inn til prosjektet når hans tvillingbror dør og hans Avatar trenger en ny fører. I begynnelsen har Jake en profesjonell distanse til hele prosjektet, men etterhvert begynner han å fatte sympati for folket. Samtidig nærmer det seg dagen når de militært overlegne menneskene skal rykke inn for å fjerne Na’vi’ene…
Cameron har gang på gang vist at han er en dyktig forteller, og det fins mange likhetstrekk med hans forrige gigantfilm Titanic. Begge filmene legger stor vekt på de gode tidene i begynnelsen av filmen, og lar de første 90 minuttene handle om hvordan paret finner hverandre, knytter bånd, opplever ting sammen, og bestemmer seg for å velge hverandre for alltid. I begge filmene starter den andre, destruktive perioden av filmen like etter at paret har tilbragt natten sammen. I begge filmene kommer de to fra ulike kulturer, men forelsker seg i hverandre på tross av forskjellene. Begge filmene viser hovedpersonene som maktesløse overfor andres uvitenhet og egoisme, og lar et enormt monument gå sakte til grunne underveis i filmen, som et dramatisk høydepunkt. I tillegg er musikken i begge filmene komponert av James Horner, og med et ganske likt musikalsk uttrykk, preget av fløyter og kor, selv om Titanic-musikken er mer irsk-inspirert, mens Avatar-musikken er mer indiansk.
Filmen leder oss trygt og stødig gjennom historien, og er rett og slett science fiction på sitt aller beste. Filmen lar møtet med en annen kultur, andre skikker og annen natur stå som noe helt sentralt i handlingen, som noe Jake må lære om. Filmen blir tidvis som en naturdokumentar som viser fascinerende planter, svevende øyer, aper med fire armer, sveveøgler og enorme trær. Jeg elsker ideen om at plantene og dyrene er sammenknyttet av nerveceller som til dels fungerer som en hjerne som tillater deling av informasjon, minner og følelser, rett og slett fordi det høres troverdig ut, samtidig som det pirrer fantasien med en helt ny verden av muligheter.
Mange har kritisert filmen for å være en Pochahontas-kopi, og uunngåelig har historiene mange fellestrekk. Men det viktigste i filmen er selvsagt at den foregår på en annen planet som vi lærer å kjenne. Jeg syns også det er forfriskende at det er så lite fokus på problemene med at paret velger hverandre som partnere selv om jenta egentlig har en forlovede fra før, og at ny og gammel mann faktisk kan samarbeide til slutt. Filmen tematiserer menneskenes forbrukskultur og krigskultur, at menneskene har «drept sin mor».
Filmen er 2 timer og 40 minutter lang, og det merker du spesielt godt de neste gangene du ser den. Kampscenene på slutten er litt for lange for min smak (akkurat som synkingen av Titanic også varer litt vel lenge når du ser den igjen).
Men en stor film, på mer enn én måte.
18 av 20
Lagret under: 15 - 20 poeng, 2000-talls, 2100-talls, Aliens, amerikansk, Eventyr, Fantastisk natur, Film, Fremmed planet, fremtid, Innfødte vs. inntrengere, Liv i universet, Romantisk, Science fiction, Spenning, Storfilm
