The Matrix (1999)

Thomas Anderson jobber som anonym dataprogrammerer om dagen – men om natten er han hackeren Neo, som har brutt alt som fins av lover på området. Når han av ukjente grunner blir jaget av agenter, oppsøkt av hemmelighetsfulle sortkledde og tilbudt en pille som skal fortelle sannheten om verden – nøler han kun et lite sekund – før han velger sannheten.

Det virker som om Matrix var et usikkert prosjekt da det ble lansert sent på 1990-tallet og store navn som Will Smith, Nicolas Cage, Sean Connery og Sandra Bullock takket nei til roller i filmen. Filmen ble imidlertid en stor hit, både i bransjen og blant vanlige folk. The Matrix populariserte effekten kalt “bullet time”, når en bevegelse fryses eller går saktere mens kameraet sveiper rundt og fanger bevegelsen fra flere kanter. Senere ble dette selvsagt brukt i allskens parodier og referanser, men er fortsatt dritstilig å se på.

Filmen refererer til gamle filosofiske problemer rundt hva som definerer virkeligheten; Er det det vi føler med alle sansene våre? – Og trekker det videre og spør hva en kan gjøre om en vet at det en sanser ikke er ekte. Filmen presenterer et utrolig fremtidsscenario på en måte som slett ikke føles umulig; det er jo tross alt hjernen som mater oss med inntrykk, burde det ikke være mulig å lure den? Vi lærer jo ved å pumpe informasjon inn i hjernen og bygge nye forbindelser mellom de ulike delene, kunne ikke dette like gjerne vært gjort ved å laste inn informasjon som om den var en stor, organisk datamaskin?

Det er jo også stilig, om enn deprimerende (og heller ikke nytt) når menneskene sammenliknes med virus på grunn av sin enestående evne til å spre seg utover, alltid utover, bruke opp ressursene, og fortsette å spre seg uten hensyn til noe; “human beings are a disease, you are a cancer of this planet. We – are the cure”. Tanken utbroderes ikke mer i første film, men hva om menneskene egentlig kjemper for feil side? Hva om de er virusets kamp for å holde planeten syk? Nå er jo åpenbart maskinene også glad i storproduksjon, så gode er de jo ikke, men hva om menneskenes hvile i en virtuell verden faktisk er kuren for deres tilbøyelighet til storforbruk? Kjøp av virtuelle klær, kasting av virtuelt avfall?

Strengt tatt var det vel lite ved disse ideene som faktisk ble diktet opp fra bunnen av i denne filmen, men som et sammendrag over sjangeren og området fungerer filmen fint. Slosse-, løpe, skyte- og eksplosjonsscener er ikke det jeg vanligvis liker, og disse ble som regel kjedelige denne gangen også. Men det hendte at et par av fulltrefferne var litt stilige, og det rykket litt i bena når ting hastet mest. Dessuten var slutten en ekstremt tilfredsstillende slutt på all actionen.

Alt i alt en god film, mest på grunn av filosofi og historier de har lånt fra andre (og det er helt greit), og de dritstilige effektene. Jeg hadde nok likt filmen bedre hvis de byttet ut en del av actionen med flere utrolige sannheter som gradvis ble avdekket underveis, men det kan jo hende at jeg ikke opplever filmen på samme måte nå siden jeg har sett den før. Men hallo, alle skjønte jo hvem svikeren var? I tillegg kunne jeg tenkt meg mer historikk, tror jeg. Men bra film da. Seff.

15 av 20