Inception (2010)

Dom Cobb jobber med å stjele hemmeligheter ut av menneskers sinn i drømmene deres. Et siste kupp må til før han kan pensjonere seg og endelig få se barna sine igjen. Men til gjengjeld er det så stort, komplisert og vanskelig at nesten ingen tror det lar seg gjøre.

Christopher Nolan har gjort det igjen, og 2010 ser ut til å bli året når publikum får høste fruktene av store visjonære filmskaperes lange prosjekter. Dette er uten tvil en storfilm, med raskt tempo, stilige effekter, svimlende tankespinn og flere nivå av handlinger.

Filmen følger til dels en ganske vanlig film-oppskrift; i begynnelsen får vi se et eksempel på hvordan et oppdrag kan gjennomføres, før vi blir presentert neste oppgave og møter antydninger til hovedpersonens indre demoner og motivasjon for å ta jobben. I ekte bankran-stil må Cobb så samle sammen det perfekte lag med typer som er spesialister på sine felt, og lage slagplan for hvordan de skal komme seg inn i det aller helligste.

Underveis mates vi med raske forklaringer på hvordan dette kan være mulig, ispedd stilige effekter som illustrasjon. Filmen er lang og konseptet komplisert, og jeg er ikke helt fornøyd med den litt skjødesløse måten premissene presenteres. Noen ganger følger ikke filmen sine egne nye naturlover. Burde ikke for eksempel biljakten med tilsvarende skifte av gravitasjon påvirket drømmeverdenen i mye lengre tid enn den gjorde?

Planen er også vanskelig å følge noen ganger, og det er aldri helt klart hva som er målet for operasjonene på hvert drømmenivå. Selv om det selvsagt er kult med overraskende vendinger og avsløringer, er det ikke like tilfredsstillende når du aldri helt får ta del i det som skal skje fordi du ikke vet hva du heier på.

Kudos for Ellen Pages karakter, som den smarte, oppvakte arkitekten av drømmeverdenen, som tar konseptene raskt og med en beundringsverdig selvsikkerhet tar ledelse og initiativ,  selv om hun er den av dem med minst erfaring. En flott fremstilling av en kvinnelig karakter i en ellers mannsdominert film.

Drømmer, bevissthet, tanker omkring hvordan hjernen fungerer, og spørsmål om hva som er ekte er alltid kule spørsmål, og filmen klarer å tilføre noe nytt både visuelt og filosofisk, samtidig som den er god underholdning.

Likevel er det noe som holder filmen fra å havne helt i toppskiktet, og for min del har det nok å gjøre med at det ikke var nok overraskelser, uventede vendinger og mysterier. Selv om vi alltid lurte på hvordan det skulle gå, lot de helt store aha-opplevelsene vente på seg, og jeg tror konseptet kunne vært fremstilt på en bedre måte hvis man enten sparte «det var en drøm» til en passende avsløring et strategisk sted i filmen, eller lot filmen i enda større grad være et «Oceans 11»-aktig ran med perfekt koordinerte bevegelser.

Jeg likte historien med Dons tapte kone Mal, nydelig illustrert med blant annet Dons hemmelige drømmeverden der han stadig besøkte de øyeblikkene i livet han angret mest på. Scenene kan minne om «Eternal Sunshine of the Spotless Mind»; hva har vel mer følelser knyttet til seg enn akkurat de definerende øyeblikkene i livet som for alltid fester seg på minnet?

Totalt sett må jeg si at dette er en film som setter seg i kroppen og blir igjen som en sinnsstemning lenge etter at den er over.  Den er nok belemret med litt for mange skyte-, slosse- og bilscener til at de 2 1/2 timene kan brukes på å se filmen en gang til i nærmeste fremtid, men den var absolutt bra.

16 av 20