Ryden Malby har hele livet hatt planene klare; Hun skulle få gode karakterer på high school, få et stipend, gjøre det bra på college og endelig få jobb i et stort forlag hvor hun skulle oppdage den nye store romanen. Men hva skjer når hun, som har fulgt planen til punkt og prikke, likevel ikke får jobben hun ønsket seg? Post grad er historien om det vanskelige livet etter studiene.
Det er alltid oppmuntrende å se filmer om folk som enda ikke har funnet sin plass i livet, av en eller annen grunn. Og filmen har sine gullkorn. Likevel begynner filmen ganske raskt å dele seg inn i flere småplott, hvor enkelte av dem er utrolig billige og lite morsomme, som lillebroren som fortsatt bæres rundt av moren selv om han ikke er særlig liten lenger.
Filmen går fort over til å bli historien om Rydens venn som er forelsket i henne, han som får nok av at hun ikke stiller opp for ham, og hun som oppdager at hun visst vil ha ham likevel.
Det var jo ikke det filmen skulle handle om. Og kjærlighetshistorier der paret ikke ville ha hverandre vekker ikke så mye engasjement selv om de aller nådigst skulle blitt sammen på slutten.
Moralen er noe sånt som: “Det er ikke bra å være for fokusert – du kan ikke planlegge alt”, og det er en filosofi filmskaperne tydelig har tatt til seg. Filmen er virrete og ufokusert, med en god del platte morsomheter og teit slutt.
Pluss for Alexis Bledel som alltid er sjarmerende og får filmen til å føles mer som en ekte film og mindre som en rett-på-DVD-film. Siden filmen starter sånn omtrent der Gilmore Girls sluttet, kan man jo forestille seg at dette handler om Rory etter college. Bortsett fra at den altså ikke er så veldig bra.
10 av 20
Lagret under: 2000-talls, amerikansk, Bøker, drama, Etter studiene, Film, Jenter sentrale roller, Jobbjakt, Kjærlighet, komedie, Livet, Romantisk, romantisk komedie
