Året er 1964 og 14 år gamle Lily Owens bestemmer seg for å rømme fra sin hissige far og tar med seg barnepiken Rosaleen. I jakten på minner fra sin avdøde mor ender hun opp på gården til familien Boatwright, hvor hun får oppleve en ny hverdag blant de opplyste og kultiverte søstrene.
Filmen er basert på den bestselgende boken med samme navn, og fikk blandet mottakelse da den kom ut. Blant kommentarene på boken var at den inneholdt så få sterke manneskikkelser i forhold til antall kvinnelige (merkelig det der at det alltid er negativt når det er få menn og ikke omvendt), og at den var litt for sukkersøt.
Overforet på Steinbeck venter man jo alltid at noe skal komme og ødelegge idyllen på gården, og det virker som om noe skal bygge seg opp. Og visst tar filmen for seg alvorlige tema. Rasisme, segregering, vold, tap av familiemedlemmer, depresjon og selvmord er ingridienser, men filmen dveler så mye mer ved det varme forholdet mellom karakterene og det som er av udelt gode og lykkelige øyeblikk. Det fins mange små og vanskelige spenningstopper, men klimakset er ikke stort, og er rett og slett mer et oppgjør med fortiden, et siste stopp før alt kan bli riktig bra.
Filmen tør å skape noe mer kompekse karakterer. Lilys far er egoistisk og dominerende, noen ganger rett og slett ondskapsfull, men man aner en flik av kjærlighet til datteren der inne. T.Ray bærer en bunnløs sorg fordi kona valgte å forlate ham, og for måten alt endte, noe som gir ham en slags sjel. Alica Keyes spiller June Boatwright, den hardeste og tøffeste av søstrene, men som likevel kanskje er den reddeste fordi hun ikke tør å stole på sin store kjærlighet nok til å ville gifte seg med ham. Dakota Fanning er fantastisk som den fortapte Lily når hun hulker hjerteskjærende at hun er umulig å elske.
Det er alltid godt å se filmer som fokuserer på det som er godt og binder mennesker sammen, og summen blir en fin film som lar deg sitte igjen med en varm følelse i kroppen etterpå.
14 av 20
Lagret under: 1960-tallet, 2000-talls, amerikansk, Basert på bøker, Depresjon, drama, Familie, Feelgood-film, Film, Kjærlighet, Livet, Rasisme, Rømming, Sørstat
Så stor Dakota Fanning er blitt! Tiden flyr. Jeg leste denne boka, trodde jeg Biene var et jentenavn (uttalt Biine – jeg aner ikke hvor jeg har det fra) og ventet og ventet på når denne Biene skulle dukke opp i historien. Insektene bier var nevnt MANGE ganger, før jeg koblet at det var dem det var snakk om.
Hehe! Når skal vi få høre om Biines hemmelige liv da, kom til saken
Ja, Dakota har blitt stor. Jeg husker fortsatt når hun var den lille mystiske alien-aktige figuren i Taken. Syns hun er flink.
Har forresten sett ferdig sesong 4 av Doctor Who nå. Likte godt episodene med det stoooore biblioteket, og turn left, men den store overraskelsen var kanskje ‘Midnight’, den var jo skikkelig skummel.