Plott: Handler om vår alles John Lennon i siste del av Beatles-perioden, omtrent fra midten av 60-tallet til han på det tidlige 70-tallet flytter til USA for aldri å vende tilbake igjen.
Bra: At det handler om John Lennon. Det er som regel alltid noe som skjer, og det er ikke for mye fokus på triste og kjedelige ting. Christopher Eccleston er med (til tider helt naken!), men han er ikke på sitt mest elskelige. Og let’s face it; han er jo ikke like kjekk som ekte John.
Fin musikk som skaper god stemning på rette steder.
Dårlig: Selv om det som blir skildret er hendelser Beatles-kjennere vet om, klarer filmen på mystisk vis å framstille John som mye mer sutrete og diva-aktig enn jeg har fått inntrykk av at han var igjennom intervjuer og historier fra virkeligheten. Filmen fremstiller ham som en som har fått alt i fanget og likevel sutrer over foreldrene han ikke fikk kontakt med som barn, samtidig som han ignorerer og etterhvert forlater sin egen sønn på samme måte. Film-Lennon er egoistisk, impulsiv og bortskjemt, og selv stuntene han gjorde sammen med Yoko virker i filmen barnslige og oppmerksomhetssøkende.
Det er synd, for noe av det mest interessante med John er nettopp kompleksiteten og den analytiske, intelligente og selvbevisste mannen han var. I virkeligheten virker stuntene med Yoko (om enn litt pretensiøse) gjennomtenkte og utforskende, og det politiske engasjementet ekte. Filmen mislykkes med å komme under huden på John og ender opp med å portrettere ham fra utsiden – fortsatt på en helt annen måte enn jeg tror de fleste oppfattet ham.
Dette begrenser seg heller ikke bare til John. Beatles som band, som var kjent for sin enorme sjarm i intervjuer, med morsomme kommentarer og god stemning, fremstår i filmen som selvopptatte og selvgode på pressekonferansen. Og jeg skjønner at det ikke er lett, men det er mye morsommere når skuespillerne likner på de de liksom skal forestille.
I tillegg syns jeg det er litt kjedelig at filmen konsekvent hoppet over de virkelig store hendelsene og gikk over til bearbeidingen. Dette gjelder både avgjørelsen om å slutte å spille konserter, turen til India, det første møtet med Yoko, og sikkert flere.
Skulle ønske filmen var flinkere til å gi et tidsbilde som ramme rundt John, for tiden hadde enormt mye å si for hvordan han var, og gjør forøvrig filmer fra andre tidsepoker mye mer spennende.
Konklusjon: Ikke vanskelig å se, spesielt om du liker Beatles, for den refererer til en historie du kjenner og hendelser du venter på. Fungerer likevel ikke som en introduksjon til Beatles eller John da den fremstiller dem helt uten den sjarmen fansen faller for, og det er mulig du blir støtt på deres vegne om du er hårsår (selv om det ikke er noe dramatisk).
13/20
Se heller:
Lagret under: "Sann" historie, 1960-tallet, 2010-tallet, Britisk, Familie, Familiesurr, John Lennon, Musikk
