One Tree Hill Sesong 1 og 2

One Tree Hill har mye til felles med the O.C. Begge seriene ble lansert høsten 2003, og begge seriene omhandlet amerikanske tenåringer i samme aldersgruppe med de samme problemene. Likevel vil nok en del O.C-fans hardnakket bekjempe denne sammenlikningen. For mens the O.C. har en viss originalitet og selvironi, er One Tree Hill en svært typisk nesten såpeserie-aktig high school-serie.

I begynnelsen av serien blir vi kjent med to halvbrødre, Lucas og Nathan Scott, som har vokst opp som uvenner uten kontakt med hverandre. Faren deres, Dan Scott bor sammen med Nathan og moren hans, og valgte å kutte all kontakt med Lucas og hans mor da Nathans mor ble gravid. Lucas har vokst opp med lav profil og spiller basketball på gratisbanen sammen med vennene sine, mens Nathan spiller basket på A-laget og er sammen med drømmejenta som selvsagt også er heiajente. Serien begynner i det dette er i ferd med å forandre seg. Lucas får tilbud om plass på basketballaget, og Nathan føler at hans posisjon på skolen og i lokalsamfunnet er i ferd med å bli truet.

Etter dette går serien raskt inn i et typisk high school-plott. Du har den pene heiajenta alle drømmer om, du har den billige heiajenta, du har den smarte, nerdete jenta, sportsidioten, den sympatiske drømmeren, og du har nerdene. Et positivt trekk ved serien er at den tar utgangspunkt i disse rollene og utvilker så rollene videre til mer komplekse karakterer. Drømmejenta har en stor musikkinteresse, er kjempeflink til å tegne, kler seg rocka og har en ironisk distanse til verden. Den billige heiajenta vil egentlig bare bli elsket, og utvikler seg etterhvert til å slutte å se seg selv som et objekt og merker at hun kan oppnå flere ting enn kun å nedlegge gutter. Nerdejenta viser seg å være skikkelig vakker hvis hun slår ut håret (sjokk), og får etterhvert et behov for å ikke lenger gjøre det som er forventet av henne, men heller gjøre det hun selv ønsker, selv om det kan føles ufornuftig.

Serien har også et solid soundtrack med blant andre tittelsangen «I don’t wanna be» av Gavin DeGraw, og Haleys «When the stars go blue» som har blitt store hits. I tillegg har serien hatt gjesteopptredener med flere kjente artister, blant andre Sheryl Crow, Gavin DeGraw, og Fall Out Boy. I tillegg har serien spilt flere kjente sanger som stemningsmusikk og gitt ut flere soundtrack.

Serien har også forsøkt seg på en litt mer moderne stil gjennom en tidvis bruk av fortellerstemme, bruk av sitater som relateres til episoden, gjennomgangstema som oppleves på ulikt vis for de forskjellige karakterene, og bruk av tilbakeblikk hvor slutten av episoden vises først, eller deler av handlingen hoppes over for så å avsløres i flashback senere. Noen ganger funker dette bra, men ofte er det mest et forstyrrende element fordi det enten avslører utfallet av hendelser for tidlig eller kryssklipper så mye at man blir usikker på hva som er nåtid, fortid og fremtid.

Alt i alt er serien overraskende lett å gidde å se. Mens the O.C. på mange måter fulgte oppskriften til punkt og prikke men endte opp med en lett underholdende, tidvis kjedelig ungdomsserie, har One Tree Hill mot alle odds endt opp med å fenge. Det er umulig å sette fingeren på nøyaktig hva det kan være som gjør at en ikke har noe imot å neste episode kort tid etter forrige. Sakene som taes opp er aldri direkte engasjerende, og en får bare en mild sympati for karakterene, men kanskje er det akkurat nok nye ting som skjer hele tiden til at man aldri får helt lyst til å slutte å se. For meg har det også hatt mye å si at jeg vet serien tar et hopp på fire år frem i tid i sesong 5, og at det spesielt da, men også før dette er store endringer i sikte. Man får lyst til å se hendelsene som former livene deres, se dem vokse opp, gjøre feil og se hvor de ender opp.

Engasjerende enkeltepisoder: 2,5

Plott over flere episoder: 2,5

Karakterer: 2

Originalitet / plott/ det lille ekstra: 2,5

Totalt: 9,5 av 20

Harry Potter og Halvblodsprinsen

Harry Potter og Halvblodsprinsen er den sjette filmen om den unge trollmannen og vennene hans, og er dermed også basert på den nest siste boken i rekken. Lord Voldemort har gjenoppstått og er forent med følgerne sine, og Hogwarts er under kontinuerlig angrep fra mørke krefter. Harry, Hermione og Ron er nå 16 år gamle, og går sitt sjette år ved Hogwarts. Det motsatte kjønn har blitt enda litt mer spennende enn i filmene før, Harry har fått et vanskelig oppdrag fra Dumbledore, og innen filmen er over vil mye være drastisk endret…

Jeg begynner med det positive med filmen. Skuespillergalleriet er helt fantastisk. Kanskje er det fordi filmene og bøkene har kommet ut såpass om hverandre at ansiktene deres og karakterene har blitt uløselig knyttet til hverandre, men også senere karakterer er perfekt castet. Helena Bonham Carter er en fantastisk Bellatrix Lestrange med den slitte og skumle penheten og den ustabile hengivenheten overfor Voldemort. David Thewlis ser jo nesten ut som en varulv, og ser akkurat passe varm, men autoritativ ut til å være Lupin. Evanna Lynch er en herlig Luna Lovegood og jeg syns også Jessie Cave overspilte akkurat passe som Lavender Brown, Rons første kjæreste.

Siden filmen er basert på en bok, og en såpass tykk og gjennomarbeidet bok, er filmen også spekket med handling, små morsomheter, og spenning. Men det er noen problemer.

Desverre syns jeg Harry Potter-filmene har tapt seg nesten i takt med at antallet filmer har økt. De er ikke dårlige, men det kan være et problem å filmatisere bøker som stadig blir tykkere og tykkere, uten at filmlengden øker proposjonalt. Jeg føler at filmen mange ganger mangler en rød tråd, et tydelig oppdrag som bærer filmen fremover. Ja, Harry skal finne ut hva Horace Slughorn skjuler, og i bakgrunnen ser vi små utviklingstrekk mellom Ron og Hermione, Ginny og Harry, og merker at Malfoy pønsker på noe. Man kan også lure på om Dumbledore gjør rett i å stole på Snape, og hvem halvblodsprinsen er. Men alt dette er spørsmål man nesten må hale ut av filmen, de taes upresist opp og vokser seg ikke jevnt og trutt oppover som i boken. Sannsynligvis har filmen bitt over alt for mye og ender opp med å gjøre alt halvveis heller enn å gjøre noe av det veldig bra. Hva er egentlig poenget med halvblodsprins-saken?

Jeg tror at en gjennomsnittelig seer som ikke har lest boken ender opp med å ha fått sett noen actionscener, noen morsomme trylle-scener og sikkert er fornøyd med det. Men det som gjorde Harry Potter så fantastisk bra i starten, den kombinasjonen av en større sak og en liten sak som ble løst på nesten krim-aktig vis i løpet av filmen, det syns jeg denne filmen mangler (og femmeren også forsåvidt).

Og så er det noen ting til. Er ikke disse 16-åringene litt vel frempå på kjærlighetsfronten? Hvordan blir en ung, uerfaren gutt så utrolig kjepphøy overfor en antakelig mye eldre, pen servitør som ikke en gang vet at han er «berømt»? Og hvorfor blir hun interessert i ham? En del av snakkescenene fremstår også noen ganger som en smule anstrengt, spesielt scenen helt i starten der de får latterkrampe over spørsmålet om hvor gammel Dumbledore er. Var det nå egentlig SÅ morsomt?

En annen ting jeg syns er litt merkelig, er at de har valgt å ikke spille inn kampscenene inne på Hogwarts når Death Eaterene har kommet seg inn. En skulle jo tro at dette ville være gull verdt for actionglade filmskapere og det ville også gitt de nesten to filmene fulle av forbredelse til kamp et slags klimaks. For ikke å snakke om at det ser en smule rart ut at de tar seg inn på slottet kun for å «konfrontere Dumbledore» og så gå tvers igjennom uten motstand og tenner på Hagrids hytte.

Jeg ser jeg kan virke en smule streng med filmen, men det har å gjøre med at jeg har så store forventinger til den i utgangspunktet siden den er basert på en så fantastisk bokserie. Alt i alt er den fortsatt i toppsjiktet nettopp fordi jeg har blitt så glad i karakterene, så engasjert i den helhetlige historien, og også kjenner større deler av handlingen fra bøkene.

15 av 20