Mean Girls

Ved første øyekast kan «Mean Girls» virke som en ganske vanlig high school-film. Du har «de kule jentene» med urealistisk strøkent utseende og klær, som spilles av skuespillere opptil ti år eldre enn karakterene de spiller, du har de overkarrikerte klikkene, high school-forelskelsene og traumene, og selvsagt paret som får hverandre til slutt. Det er dermed en fordel om du i utgangspunktet liker high school-filmer, men Mean Girls er også en high school-film av nyere dato som ikke ses gjennom øynene til pubertale gutter, men som snarere tar opp svært mange sentrale problemer omkring jentekulturen, og konsekvensene av disse.

16 år gamle Cady Heron har blitt undervist hjemmefra hele sitt liv, fordi foreldrene var forskere i Afrika, men står nå overfor sin første dag på high school. Hun blir snart kjent med outsiderne Janis Ian og Damian, som nærer både fascinasjon, og hva førstnevnte angår, et intenst hat, til skolens mest populære jente: Regina George. Regina er lederen av en jentegjeng på tre som de kaller «the plastics», skolens vakre, men slemme, herskere. Og når Cady blir invitert med i gjengen, og snart får føle på kroppen hvordan det er å bli svertet, baksnakket og sveket, blir hun snart med på Janis’ plan om å styrte dronningbien ved å ta fra henne de tre tingene som gir henne makt: kjæresten, kroppen, og vennene.

Siden Cady i begynnelsen har svært lite erfaring fra high school ser vi jenteverdenen gjennom øynene på en observerer, som nøkternt beskriver det hun ser på en måte som får det til å virke enda mer absurd enn i andre high school-filmer. Etterhvert går hun i midlertid «native» og blir mer og mer lik de hun studerer, til hun selv har blitt en «mean girl». Filmen har en solid historie som leder seeren gjennom filmen, den har et variert og underholdende karaktergalleri som utvikler seg over tid, den har humor, satire, ironi, ja egentlig det meste man kan be om fra en slik film.

20 av 20

Mamma Mia!

På den ene siden tenker jeg at filmskaperne var enormt heldige at denne filmen ikke floppet totalt. En syngende James Bond har satt ut mang en kinogjenger, og humoren er til tider opplagt og småharry. I tillegg tror jeg nok skuespillergalleriets gjennotsnittsalder er noe høyere enn det som er vanlig i Hollywoodfilmer, og da er det spesielt fokuset på voksne kvinner som er uvanlig. Voksne kvinner som fortsatt har et liv, vel og merke. Men faktisk, og heldigvis, har filmen blitt en knallsuksess, og det må jeg ærlig si at jeg syns den fortjener. Livstørsten den portretterer, de nydelige omgivelsene, sol og lys, flotte skuespillere, humor, og ikke minst ABBA-musikken i sitt rette element, gjør denne filmen til en opplagt vinner.

Sophie Sheridan skal gifte seg, og har et sterkt ønske om at faren, som hun aldri har møtt, skal være den som fører henne til alteret. Hun har funnet morens gamle dagbok, som avslører at hun har tre potensielle fedre, og sender i skjul invitasjoner til alle tre, i håp om at hun skal vite hvem av dem som er faren når hun ser dem. Snart er bryllupsforberedelsene i sin siste fase og Sophies mor, Donna, får sjokk når hun ser de tre eksene sine møte opp akkurat når datteren skal gifte seg. Historien har også flere underplott som omhandler Sophies forhold til kjæresten Sky, og deres liv og ambisjoner for fremtiden, Donnas sviktende økonomi og datterens bekymring for å la henne være igjen alene med hotellet, forholdet mellom Donna og bachelor nr 1, Sam Charmichael, som forlot henne for å gifte seg 21 år tidligere, Donnas venninner Rosie og Tanya, og bachelor nr 2 og 3, Harry Bright og Bill Anderson.

Filmens store stjerne er for meg Amanda Seyfried, som ikke bare er utrolig pen i denne filmen, men som nok en gang viser at hun er en fantastisk karakterskuespiller. Hun er i stand til å forandre hele uttrykket sitt og utseendet for å tilpasse seg de ulike personlighetene hun har spilt i ulike filmer, fra dukkedum venninne i «Mean Girls«, via ultrautfordrende bad-girl i flere Veronica Mars-episoder, og er her utrolig som sprudlende impulsiv ung jente med et intenst ønske om å finne ut hvem hun er og hva hun skal gjøre med livet sitt. Ikke minst viser Seyfried seg å ha en nydelig lys og ren stemme som også overskygger alle andre i filmen.

Selv om filmen i seg selv er rimelig middels – handlingen er ikke spesiell, humoren er helt grei, og fins deler av filmen som rett og slett er litt kjedelige, så trekkes den opp av gleden, skuespillerne, de glade sangene og den gode følelsen du sitter igjen med når den er ferdig. En film som absolutt er verd å få med seg.

18 av 20

Flightplan

Det som i utgangspunktet gjør Flightplan interessant, er at den bygger på spørsmål omkring hva som er virkelig og hva som er fantasi; Har flertallet alltid rett, eller kan man stole på sin egen overbevisning? Hva har man egentlig om man ikke kan stole på seg selv, og egne sanser og minner? Ideen om en savnet person som omverdenen påstår ikke har eksistert eller har vært død lenge har vært brukt ved flere anledninger, blant annet i filmene «Bunny Lake is missing», Hitchcock’s «The Lady vanishes», og «The forgotten» fra 2004. En annen versjon av historien brukes i Buffy the Vampire Slayer, sesong 6, episode 17, hvor Buffy begynner å tro at hun egentlig ligger på et mentalsykehus i L.A., og at hun selv har diktet opp Sunnydale og livet hun har levd de siste seks årene.

I Flightplan møter vi enken Kyle Pratt, som sammen med sin seks år gamle datter er på vei fra Berlin til New York med sin avdøde manns kiste. Hun sovner etterhvert på flyet og våkner til sitt livs verste mareritt: Datteren er forsvunnet, og det samme gjelder alle spor etter at hun noensinne har vært på flyet; billetten hennes er borte, hun står ikke på passasjerlisten, og ingen har sett henne. Når likhuset som oppbevarte ektemannen hennes melder om at datteren omkom samtidig med mannen, er størsteparten av flyet overbevist om at Kyle er gal, men er hun det?

Det som gjør filmen bra, er at vi som seer kan oppleve den samme undringen som hovedpersonen går igjennom; Vi har jo sett datteren, men kan vi stole på det vi har sett, eller er det hovedpersonens galskap vi har fått et innblikk i? Det er jo etterhvert mye som taler imot at datteren faktisk var med på flyet, og et engasjerende element blir dermed å forsøke å samle spor som taler for eller imot datterens eksistens. En annen ting som er positiv er at den kvinnelige hovedpersonen aldri synker sammen og blir et passivt offer. Hun fortsetter å kjempe til siste slutt, er intelligent, ressursfull og strategisk. Filmen glir også etterhvert inn i et behagelig krimplott med en perfekt planlagt og gjennomført mesterplan, gjennomgått og forklart mot slutten.

Det er derfor med stor beklagelse jeg må melde at filmen likevel ikke var særlig bra. Som en av kommentatorene på imdb.com påpeker, er forklaringen svært søkt, og mesterplanen inneholder svært mange fallgruver og variabler som i praksis ville gjort den umulig å gjennomføre. Og selv om en ser bort fra dette, er den skuffende uengasjerende, selv om det er vanskelig å peke på hvorfor den er det. Kanskje er det for mye frem og tilbake over hvorvidt datteren eksisterte? Kanskje er det for mange «løpe-rundt-på-flyet-og-lete-etter-datteren»-scener? Mesterplanen kunne også vært presentert annerledes, den kunne blitt presentert for oss samtidig som for hovedpersonen gjennom tilbakeblikk som viser sporene, heller enn at vi får vite det på en såpass lite skandalepreget måte litt for tidlig i filmen.

8 av 20

Minority Report

«Minority Report» er en science fiction-film basert på en novelle ved samme navn skrevet av Philip K. Dick på 1950-tallet. Året er 2054, og en spesialavdeling av politiet, kalt «pre-crime» forutser og forhindrer drap opptil fire dager før de skjer. Teknikken baserer seg på tre synske som tilbringer livet flytende i en tank, med avanserte maskiner som tolker deres syner, og politiet i enheten er spesialtrent i å tolke synene for å kartlegge hvordan man kan forhindre drapene og fange morderen. Metoden har kommet til slutten av en seks års prøveperiode, og er nå oppe til vurdering for å bli en nasjonal ordning. Politimannen John Anderton er en av de fremste som fronter metoden som kunne forhindret at sønnen hans ble drept et halvt år før systemet ble tatt i bruk, men når de synske spår at han selv vil drepe en vilt fremmed mann innen 36 timer, blir han plutselig i tvil.

Noe av det som gjør filmen bra, er at den tar opp en rekke evige etiske og politiske spørsmål; kan man holde noen ansvarlige for noe de ikke har gjort enda, hvis man mener man vet at de kommer til å gjøre det? Har mennesket en fri vilje og muligheten til å påvirke sin egen skjebne, eller er alt forutbestemt? I hvor stor grad kan man tillate overvåkning av samfunnet, hvis det forsvares med at det er laget for å beskytte folk (jf. terrorlovene)? Er det riktig å ofre noens liv for å redde andres? Fins det et evig og udiskutabelt «godt» og et motstående «ondt»?

Filmen blir ekstremt engasjerende som en fremtidsskildring med tusenvis av nye oppfinnelser i Harry Potter-stil, og holder et tidvis raskt tempo, med mye informasjon. Filmen serverer en rekke puslespillbiter i en omfattende krimgåte med armer mange år bakover i tid med flere blindspor og løse tråder som presist nøstes opp til slutt gjennom et typisk «tilbakeblikk-med-fortellerstemme-som-forklarer-planen» så ingen spor skal bli oversett.

For min del kunne de spart seg noe av ekkelheten omkring øyeoperasjonen, men det er i stor grad med på å skape den riktige stemningen og vise kontrasten mellom det offisielle samfunnet og underverdenen, mellom fattig og rik, og viser hvor langt man i desperasjon kan være villig til å gå.

16 av 20

Oppdatert:  

– minou mener filmen er dryg i lange perioder, og at kompleksisteten i puslespillet kun er middels. Bra tema, men lite drøftet.  

– På Internet Movie Database har derimot 104 039 brukere sammen gitt filmen et gjennomsnitt på 7,7 av 10 mulige stjerner, hvor 86 948 personer har gitt den 7 stjerner eller bedre. Jeg bare nevner det… 😀

– Gabbaen mener den er spennende hele veien, og gir den 4 av 5