500 days of summer (2009)

Plott: Dette er ikke en kjærlighetsfilm, forklarer fortellerstemmen, dette er en film om kjærlighet.  Det er nemlig klart at Tom og Summer ikke skal ende opp sammen, men filmen skal likevel handle om de 500 dagene de kjente hverandre.

Bra: Filmen har en fortellerstemme som en gang i blant kommer med spretne introduksjoner (i veldig mørkt toneleie). Filmen hopper mellom de forskjellige av de 500 dagene, noe som gir litt inntrykk av at fortellerne har kontroll og har en historie å fortelle.

Viser enkelte scener fra fine tider i et forhold som leking på Ikea, den klassiske ligge-i-sengen-og-se-på-hverandre-scenen, første gangen man er hjemme hos hverandre etc. Virker som om filmen er litt inspirert av Eternal Sunshine of the Spotless Mind, bare at den siler ut historien og velger en blek versjon av minnene.

Zooey Deschanel er kjempesøt og livlig, og lyser opp alle scenene hun er i. Men heller ikke hun var på sitt beste her, og karakteren hennes kommer vi aldri helt under huden på (men det er kanskje meningen)? Men jeg liker at filmen gir en litt å tenke på når det gjelder forhold mellom mennesker, ønsket om å føle at man kontrollerer egen tid og eget liv, og at karakterene ses fra utsiden så en kan bruke fantasien for å prøve å analysere dem.

Mange fine musikkreferanser og veldig bra soundtrack.

Dårlig: Hoppingen gjør det lettere å miste oversikten, fordi det kan være vanskelig å huske hvilke tall som var knyttet til hendelser vi har sett tidligere. Hva skjedde først og sist? Når forholdet deres i tillegg er litt av og på er det vanskelig å egentlig utlede rekkefølgen på det.

Historien føles også litt meningsløs siden de ikke er sammen særlig lenge (og knapt sammen når de er det). Det virker heller ikke som om Summer egentlig gjør et positivt bidrag i Toms liv for ettertiden, om noe får han et litt mer pessimistisk syn på kjærlighet.

Og det virker egentlig ikke som om filmskaperne egentlig har en historie å fortelle.

Dom: Grei film med enkelte koslige scener. Kanskje litt bok-i-filmform-aktig i den forstand at det ikke er en egentlig spenningstopp og ikke en klar historie som du lurer på hvordan det går i.

10 av 20

Last night, Darth Vader came down from planet Vulcan and told me that if I didn’t take Lorraine out that he’d melt my brain:

War of the worlds (2005)

Plott: Nok en filmversjon av H.G. Wells klassiske roman. Ray Ferrier er en fraskilt havnearbeider som skal passe barna en helg mens eks-kona er bortreist sammen med sin nye mann. Men plutselig begynner merkelige lyn å blinke over himmelen og all elektrisitet forsvinner. Snart er det klart at planeten er under angrep, og Ray og barna må flykte om de vil ha håp om å overleve.

Bra: Katastrofefilm, men i en mye mer personlig stil enn andre i sjangeren. Her følger vi Ray og barna, og ser kun det de ser. Vi følger ikke myndighetenes kamp mot vesenene, men ser kampen fra avstand når de tre kommer utfor en slagmark, møter journalister, eller hører rykter fra folk de møter på veien.

Filmen viser scenarioet ganske likt slik en kan forestille seg at det ville vært i virkeligheten, hvis man skulle være blant de få som overlevde en stund; Den første undringen når man ikke skjønner hva som er i ferd med å skje, flukten i det angrepet begynner. Den lange reisen for å forsøke å finne et trygt sted. Oppslagstavlene med etterlysninger av folk som er savnet. Knyttepunktene der mange møtes, desperasjonen etter å redde seg selv på bekostning av andre.

Det realistiske innslaget gjør summen mareritt-aktig, noe som underbygges ved grufulle detaljer som klærne som mykt daler mot bakken etter at eierne har blitt pulverisert, de store maskinene som nesten brøler mens de plukker menneskene opp av vannet som om de var avling som skulle høstes. Lyden fra alienmaskinene/fartøyene er så sinnsykt kul. Musikk og maskinlyd på en og samme tid. Hver gang jeg hører en litt treig heis tenker jeg; alieninvasjon! Løp!

Filmen er ikke veldig lang, og holder tempoet oppe det meste av tiden. Fine bilder.

Dårlig: Litt lang periode i kjelleren, hvor mye av det som er bra i resten av filmen forsvinner fordi de er så isolert fra verdenen. Fortsatt en del spennende scener der, men det kunne vært forkortet. Hadde også vært kult med litt mer informasjon om hvem vesnene var og hva de var ute etter, men det hadde kanskje ikke passet inn i den type film det var. Så stort sett veldig bra.

Poengsum: 18 av 20

PS: Er det noen av dere som har sett noen av de to andre War of the Worlds-filmene som ble laget samme år? De må jeg jo bare se. Den ene ser ut som den er laget på 50-tallet, selv om den ikke er det, med omtrent like gode effekter og skriking.

Who are you, to question 800,000 years… of evolution?

17 again (2009)

Plott: Mike O’Donnell tok som 17-åring en avgjørelse som ville definere resten av livet hans: Han bestemte seg for å satse på kjæresten og barnet de ventet, heller enn å satse på en basketballkarriere. Nå er han sent i 30-åra, har stagnert i en kjedelig jobb, og har tilbrakt så mye tid på å være bitter over valget sitt at kona bestemmer seg for å forlate ham. Hvis han hadde hatt muligheten til å gå tilbake og forandre alt hadde han selvsagt gjort det!

Bra: Matthew Perry er med. Det er et morsomt tankeeksperiment at man kan bli yngre igjen. Ville man vært en bedre tenåring om man hadde en voksens erfaringer?

Dårlig: Faller mellom to stoler fordi den egentlig handler om voksnes kjærlighetsliv samtidig som de fleste av scenene handler om ungdommene. Mikes’ kompis Ned er helt utrolig dryg. Og historien mellom ham og rektor er bare flau. Og lite troverdig. Zac Efron er ganske kjedelig. Filmen avslører et sinnsykt drøyt kvinnesyn der det ultimate symbolet på ukvalifiserte arbeidstakere er et rom fullt av knisete jenter. Selve historien der Mike skal prøve å rydde opp i livet til ungene sine engasjerer ikke det minste, og filmen jager frem og tilbake og har verken engasjerende enkeltscener eller spennende langtidsplott. Ikke et gram humor.

4/20

Bridget Jones – På randen (2004)

Plott: Bridget Jones er tilbake, og denne gangen har hun kjæreste! Men alle rundt henne ser ut til å ikke ha troen på dem, og Bridget begynner med ett å bekymre seg for kjærestens langbente kollega. Kan forholdet vare?

Dårlig: Bridget Jones kommer denne gangen i en mye mer usikker, sytete og klumsete skikkelse enn i den første filmen.

Oppfølgeren kopierer alle elementene fra den første filmen, stokker om på rekkefølgen og putter det sammen til en ny film. Den starter på akkurat samme måte med julemiddag, vi har de samme vennene som oppfører seg helt likt, videoinnslag fra jobben med Bridget som deiser rompa først inn i kameraet, de samme to frierne, slosskampen mellom de samme to og så videre.

Litt mindre engasjerende kjærlighetshistorie når Darcy går tilbake til å bli den tørre og kjedelige, og drivet står om hvorvidt Bridget gidder å være sammen med ham eller ikke. Cleaver er heller ikke like kjekk som i den første filmen, men heller avdanket og ekkel (kun med enkelte lyspunkter).

Bra: Mye av det som var bra i første film er også bra her. Fortsatt mange sceneskifter som holder tempoet oppe. Mange morsomme episoder. Bra tur til utlandet, hvor man kan kjenne igjen gamle Bridget. Bra soundtrack som brukes som bra effekt i filmen. Det er fortsatt Bridget Jones, den er bare ikke like bra som den første.

Poengsum: 15 av 20

You know what! It’s not my fault you’re like, in love with me, or something:

Bridget Jones’s Diary (2001)

Plott: Bridget Jones er 32 år, og mener hun har problemer både med kjærligheten, vekta, og hvor mye hun røyker og drikker. For å ta kontroll over livet bestemmer hun seg derfor for å begynne å skrive dagbok, og vi følger henne igjennom hele året.

Bra: Renée Zellweger er bare helt super, og kler de ekstra kiloene. Bridget er ikke overvektig, men veier såpass mye mer enn Hollywood-skuespillerne til å peke på den viktige forskjellen mellom kravene vi stiller til oss selv og det som er rimelig å forvente. Kanskje siden filmen er basert på en bok er den svært handlingsmettet og tilbyr både tusen småscener og en gjennomgående historie i forhold til kjærlighetslivet. Bridget er feilbarig men har fortsatt verdighet, og med alle sine svakheter og styrker blir hun en karakter man kan forstå.

Filmmusikken er svært bra og passer godt, og Hugh Grant og Colin Firth passer sinnsykt godt til rollene sine. Hugh er sleip og kvalm på en sinnsykt attraktiv måte, og rollen som Mr. Darcy ble bokstavlig talt skrevet for  Colin på grunn av hans rolle som Mr. Darcy i Pride and Prejudice fra 1995, som filmen (og boken) forøvrig er svært inspirert av.

Det ser aldri ut til at jeg blir lei av denne filmen, og jeg har sett den for mange ganger til å huske hvordan det var å se den første gangen. Men jeg vil se for meg at den også inneholder noen overraskelsesmomenter som bidrar positivt i forhold til trekantdramaet mellom Mark og Daniel.

Bruken av musikken, de lyse fargene, Bridgets fortellerstemme fra dagbokskrivingen, karakterene, de sketsj-aktige småscenene og hverdagsscener og problemer man kan kjenne seg igjen i; Dette er rett og slett bra.

20/20

Oh my God. We have to get together this summer:

How to Lose a Guy in 10 Days (2003)

Plott: Andie Anderson er en vakker og selvsikker journalist som jobber med å skrive «how to..»-artikler i jentebladet «Composure», mens hun drømmer om å bli en seriøs politisk journalist. Hun får ikke lov til å skrive slike artikler for bladet, men får lov til å skrive en artikkel som skal handle om klassiske feil kvinner begår i forhold, en slags bakvendt «how to»-spalte. For å illustrere dette skal hun gå ut med en mann for så å drive ham vekk i  løpet av 10 dager ved hjelp av de klassiske feilene. Problemet er bare at mannen hun velger, Benjamin, også har inngått et veddemål – om at han kan få en hvilken som helst kvinne til å falle for ham.

Bra: Kate Hudson. Utrolig søt jente og god skuespiller. Morsomme scener der Andie gjør sprøe ting og blir helt sjokkert over alt Benjamin finner seg i. Veldig lett stemning i filmen og mange sceneskifter, noe som gjør at det skjer noe hele tiden. Også et ganske interessant premiss, og siden det i begynnelsen er sentrert rundt et blad, er det morsomme effekter med typisk lame artikler. Det er også morsomt å følge med på hvordan erfarne Andie haler inn byttet ved å glemme en veske med basketball-billetter i, er elegant i replikkutvekslingene, og morsom å være rundt. Benjamins familie er også koslig å bli kjent med. Bra musikk. Og koslig med jenter i hovedrollen som har større drømmer enn å jobbe i mote og jenteblader.

Dårlig: Siden Benjamin er vanskelig å bli kvitt, syns jeg Andie rimelig fort går bort fra «typiske» feil kvinner begår i forhold. Hun snakker konstant babyprat rundt ham, noe som er irriterende, og er generelt fjollete, teit og sutrete på en ganske lite troverdig måte. Dette ødelegger litt, da konseptet kunne gitt en ganske interessant film. Slutten er også ganske lang og kjedelig. Når man kommer så langt vet man jo hvordan det vil ende, så de kunne bare avsluttet mye kjappere. En god idé bakt som et veldig klassisk Hollywood-plott.

15/20

Hey someone’s got hold of me finger:

Marie Antoinette (2006)

Plott: Østerrikske Marie Antoinette giftes bort til Frankrikes kronprins Ludvig den 16. i ung alder, og må lære slottets skikker, både de offisielle og uoffisielle.

Bra: Fantastisk fine kjoler. Kult å se hvordan livsstilen i overklassen for flere hundre år siden kan minne om livsstil vi ser også i dag. Musikken er med på å knytte sammen epokene. Utrolig fine landskapsbilder, arkitektur og vegger, gardiner og rom. Kristen Dunst er utrolig flink.

Morsomt hvordan klær og hårfrisyrer som er langt unna å være mote nå blir så sinnsykt stilig når det settes på vakre Hollywood-skuespillere. Alltid kult med skildring av en historisk person (uansett om det ikke er helt historisk korrekt), fordi det gjør det lettere å føle at man «kjenner» personen etterpå. Og når det i tillegg gjøres på en så spretten, humoristisk og fartsfylt måte blir det veldig underholdende i tillegg.

Helt grei historie, liker veldig godt hvordan forholdet mellom Ludvig og M.A. fremstilles. Virker så varmt og kjærlig selv om det ikke nødvendigvis var forelskelse der. Morsomt hvordan M.A.’s mest berømte sitat om brød blir fremstilt som en slags tabloidoppfinnelse, noe som igjen trekker paralleller til nåtiden (selv om det sikkert ble sladret da også).

Dårlig: Litt tregere tempo i siste halvdel, virker nesten som om filmskaperne har problemer med å vente på de historiske begivenhetene som ender regentperioden deres. Syns de tillater seg litt vel mange sekunder med gåing i trapp og andre ventebilder. Litt slurvete avslutning, de kunne kanskje tatt den hele veien når de først holdt på. (Men på den annen side passer det kanskje for filmens stemning med en litt åpen slutt, så man slipper å minnes på virkelighetens harde realiteter).

Poengsum: 16 av 20

Give us a kiss:

Twilight (2008)

Plott: 17 år gamle Bella Swan flytter til faren sin i den lille regntunge byen Forks for å gi moren frihet når hun skal gifte seg på nytt. Snart oppdager hun den mystiske og enormt tiltrekkende Edward Cullen og finner etterhvert ut at han er vampyr. Er deres kjærlighet dødsdømt?

Bra: Filmatisering av en ok bok (ja, jeg har krøpet til korset og lest den). Har man lest boken på forhånd kan det sies å være en svært komprimert versjon av boken, som funker relativt bra fordi den blir mindre langtekkelig siden den er såpass mye kortere (lydboken er vel ca 10 ganger så lang som filmen).

Skuespillerne passer faktisk riktig så bra til rollene de spiller, selv om Robert Pattinson ikke akkurat er overjordisk kjekk. Resten av vampyrfamilien er heller ikke slående vakre, tvert imot har den bleke sminken og de litt forstoppede ansiktsuttrykkene deres fått vakre hollywoodskuespillere til å se ganske rare ut. Bortsett fra det passer ansiktene til karakterene. Alice ser faktisk liten, alveaktig yndig og snill ut, og Rosalie ser kald, stolt og elegant ut. Kristen Stewart ser virkelig ut som Bella, og Rachelle Lefevre er den beste Victoria de kunne funnet med det fantastiske katteaktige jegerutseendet som får henne til å se farlig og nydelig ut samtidig.

Fargene, ansiktene og fremdriften er etter min mening noe av det beste de kunne fått ut av boken, som rett og slett ikke er fantastisk og derfor setter grenser for hvor bra filmen kan bli.

Dårlig: Det at den er så komprimert betyr at de har måttet gjøre en del valg som ikke alltid funker så bra. Har man ikke lest boken på forhånd vet man ikke at de 1/2-minutters scenene egentlig er versjoner av timeslange samtaler som knytter bånd mellom karakterene. De har også valgt å kutte ut enorme mengder mytologi, vi får rett og slett ikke vite noe særlig om hva vampyrer er, hvor de kommer fra, hva som er historien til de (merkelig utseende) Cullenene.

Har man ikke lest boken blir dette en merkelig treg og faktisk langtekkelig film som ikke ser ut til å handle om noe som helst. Karakterene blir platte og uinteressante uten kjemi i det hele tatt. Har man lest boken blir det et koselig gjensyn med scener man husker. Som en lang trailer, eller påminner om den gangen man leste om det, et blikk inn i andres fantasi. Filmen hopper innom viktige knagger fra boken og holder fint på oppmerksomheten fordi vi vet hvor vi skal.

Skuespillerne skildrer karakterene fra boken godt. Bella er reservert og utrykksløs, men det kler den tankefulle og fornuftige men lidenskapelige jenta vi blir kjent med i boka.  Edwards skjeve smil kan for den uinnvidde tolkes som at han kjeder seg eller ser ned på de andre, men gjennom boka skjønner vi at det er en kamp mot Bellas tiltrekning på ham og en ironisk distanse til hele situasjonen, men at han er genuint glad i henne. Tonen dem i mellom kunne vært vektlagt anerledes med større fokus på hvordan hun alltid er klumsete og han flørte-erter henne for håpløsheten hennes.

Poengsum: 5 av 20 hvis man ikke har lest boken, 13 av 20 hvis man har.

Se også:

Adventureland (2009)

Plott: Året er 1987, og James Brennan’s foreldre har plutselig fått dårlig råd. Nok til at de verken kan gi ham turen til Europa som han hadde planlagt lenge, eller betale for college. James må derfor ta seg jobb i en fornøyelsespark, og det er duket for en sommer med nye folk og nye opplevelser.

Bra: Interessante skuespillere. Kirstin Stewart er ikke så aller verst selv om hun ikke akkurat overspiller. Og Kristen Wiig er så sinnsykt bra i alt hun spiller i, jeg skjønner ikke hvorfor hun ikke dukker opp i større roller (i filmer jeg ser). Selv om filmen ikke egentlig har et særlig raskt tempo, og preges av en rekke usammenhengende hendelser heller enn et tydelig plott, er det noe udefinerbart som gjorde at jeg virkelig koste meg hele tiden mens jeg så filmen.  Dessuten var pizzagjengens Ryan Reynolds skikkelig kjekk i denne filmen. Hvordan skjedde det? Alltid morsomt med dypdykk i åttitallet.

Dårlig: Han som hele tiden skulle slå James i skrittet. Det var ikke morsomt den første gangen, og heller ikke de neste 10 (det var morsomt da han gjorde igjen da). Selv om filmen klarer seg, er det en svakhet at den virker mest som en rekke tilfeldige hendelser, og har litt treigt tempo.

14/20

PS: Filmen reklamerer mye med at den kommer fra skaperne av superbad. Jeg har sett deler av den og syntes ikke den var så veldig bra (derfor jeg sluttet å se den). Så hvis ikke du heller likte den, trenger det ikke bety at du ikke vil like Adventureland.

Frequently Asked Questions about Time Travel (2009)

Plott: Tidsreisebesatte Ray er ute på pub med kompisene Pete og Toby. Når han er oppe og kjøper øl blir han stoppet av Cassie, en jente som hevder å være tidsreiser fra fremtiden som gjerne ville møte ham før han ble berømt.

Bra: Britisk, ny, mange referanser til virkelig bra filmer og serier som Doctor Who, Firefly, Serenity, Back to the future (BTF) og andre, gjennom filmplakater i bakgrunnen, dialoger, og like positurer og vendinger. Filmen omfavner virkelig tidsreisekonseptet ved å lage en historie som utvikler seg fremover i ulike tidsperioder, samtidig som den tar hensyn til tidligeres arbeid ved å hente ut «regler» for tidsreiser.

Mye humor, og siden hovedpersonene stadig oppholder seg i ulike tidsperioder dukker det hele tiden opp mange spørsmål om hvordan ting har blitt som det var i tidsperioden. Også kult at man stadig holder seg rundt den samme pub’en, noe som gir et bedre sammenlikningsgrunnlag (litt som klokketårnet i tilbake til fremtiden).

Dårlig: Filmen er grundig nok til å forklare mye av det de ser av seg selv når de tidsreiser (om enn på en slitt slurvete måte), men mange av spørsmålene omkring hvordan tidsreiser er mulig, og andre konkrete ting om fremtiden avfeies med at de ikke kan få vite det. Noe av dette kan føles som latskap eller manglende fantasi, men filmen er proff og sikker nok til å lage en historie som går frem og tilbake i tid uten åpenbare glipp og som lukker fortellingssirkelen.

Ganske kort, så mye mer kunne vært gjort ut av konseptet. Etter en svært god start med mye hopping i tid, går den over til å bli mer dårlig science-fiction-aktig av type sølvkledde skurker. Men dette er en såpass liten del at det ikke ødelegger for mye.

17 av 20