One Tree Hill Sesong 1 og 2

One Tree Hill har mye til felles med the O.C. Begge seriene ble lansert høsten 2003, og begge seriene omhandlet amerikanske tenåringer i samme aldersgruppe med de samme problemene. Likevel vil nok en del O.C-fans hardnakket bekjempe denne sammenlikningen. For mens the O.C. har en viss originalitet og selvironi, er One Tree Hill en svært typisk nesten såpeserie-aktig high school-serie.

I begynnelsen av serien blir vi kjent med to halvbrødre, Lucas og Nathan Scott, som har vokst opp som uvenner uten kontakt med hverandre. Faren deres, Dan Scott bor sammen med Nathan og moren hans, og valgte å kutte all kontakt med Lucas og hans mor da Nathans mor ble gravid. Lucas har vokst opp med lav profil og spiller basketball på gratisbanen sammen med vennene sine, mens Nathan spiller basket på A-laget og er sammen med drømmejenta som selvsagt også er heiajente. Serien begynner i det dette er i ferd med å forandre seg. Lucas får tilbud om plass på basketballaget, og Nathan føler at hans posisjon på skolen og i lokalsamfunnet er i ferd med å bli truet.

Etter dette går serien raskt inn i et typisk high school-plott. Du har den pene heiajenta alle drømmer om, du har den billige heiajenta, du har den smarte, nerdete jenta, sportsidioten, den sympatiske drømmeren, og du har nerdene. Et positivt trekk ved serien er at den tar utgangspunkt i disse rollene og utvilker så rollene videre til mer komplekse karakterer. Drømmejenta har en stor musikkinteresse, er kjempeflink til å tegne, kler seg rocka og har en ironisk distanse til verden. Den billige heiajenta vil egentlig bare bli elsket, og utvikler seg etterhvert til å slutte å se seg selv som et objekt og merker at hun kan oppnå flere ting enn kun å nedlegge gutter. Nerdejenta viser seg å være skikkelig vakker hvis hun slår ut håret (sjokk), og får etterhvert et behov for å ikke lenger gjøre det som er forventet av henne, men heller gjøre det hun selv ønsker, selv om det kan føles ufornuftig.

Serien har også et solid soundtrack med blant andre tittelsangen «I don’t wanna be» av Gavin DeGraw, og Haleys «When the stars go blue» som har blitt store hits. I tillegg har serien hatt gjesteopptredener med flere kjente artister, blant andre Sheryl Crow, Gavin DeGraw, og Fall Out Boy. I tillegg har serien spilt flere kjente sanger som stemningsmusikk og gitt ut flere soundtrack.

Serien har også forsøkt seg på en litt mer moderne stil gjennom en tidvis bruk av fortellerstemme, bruk av sitater som relateres til episoden, gjennomgangstema som oppleves på ulikt vis for de forskjellige karakterene, og bruk av tilbakeblikk hvor slutten av episoden vises først, eller deler av handlingen hoppes over for så å avsløres i flashback senere. Noen ganger funker dette bra, men ofte er det mest et forstyrrende element fordi det enten avslører utfallet av hendelser for tidlig eller kryssklipper så mye at man blir usikker på hva som er nåtid, fortid og fremtid.

Alt i alt er serien overraskende lett å gidde å se. Mens the O.C. på mange måter fulgte oppskriften til punkt og prikke men endte opp med en lett underholdende, tidvis kjedelig ungdomsserie, har One Tree Hill mot alle odds endt opp med å fenge. Det er umulig å sette fingeren på nøyaktig hva det kan være som gjør at en ikke har noe imot å neste episode kort tid etter forrige. Sakene som taes opp er aldri direkte engasjerende, og en får bare en mild sympati for karakterene, men kanskje er det akkurat nok nye ting som skjer hele tiden til at man aldri får helt lyst til å slutte å se. For meg har det også hatt mye å si at jeg vet serien tar et hopp på fire år frem i tid i sesong 5, og at det spesielt da, men også før dette er store endringer i sikte. Man får lyst til å se hendelsene som former livene deres, se dem vokse opp, gjøre feil og se hvor de ender opp.

Engasjerende enkeltepisoder: 2,5

Plott over flere episoder: 2,5

Karakterer: 2

Originalitet / plott/ det lille ekstra: 2,5

Totalt: 9,5 av 20